KOMMENTARER

Krigen i Ukraina

Et regime foran undergangen?

Russland sier de ikke har regimeskifte som mål i Ukraina. For det er ikke Zelenskyjs regime som står foran undergangen, men kanskje snarere Putins, spør Morten Strand?

BESKYTTER SEG: Vladimir Putin tar på seg beskyttelsesbriller under en militærøvelse i oktober. Foto: AP / NTB
BESKYTTER SEG: Vladimir Putin tar på seg beskyttelsesbriller under en militærøvelse i oktober. Foto: AP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Paradoksene står i kø i den russiske presidenten Vladimir Putins krig i Ukraina. Det aller mest prangende og påtrengende er at krigen på dramatisk vis har styrket den ukrainske enheten og dermed også statsbyggings-prosjektet. Mens den på oppsiktsvekkende vis er i ferd med å undergrave og uthule soliditeten i det putinske nasjonsbyggings-prosjektet.

Tusenvis av potensielle krigsforbrytelser etterforskes i forbindelse med krigen i Ukraina - eventuelle straffeforfølgelser er helt avhengig av hvem som går seirende ut av konflikten, ifølge ekspert. Video: Telegram Vis mer

Det var Putins pressetalsmann Dmitrij Peskov som for ei uke siden enda en gang ble sendt ut for å forklare det uforklarlige. Han sa det etter hvert selvsagte, nemlig at «den spesielle militæroperasjonen» - som krigen i Ukraina fortsatt omtales som i Russland - ikke lenger har som mål å kaste den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj.

Uttalelsen var for det første en erkjennelse av virkeligheten, for Russland er ikke i nærheten av å lykkes med ambisjonen om et regimeskifte i Kyiv. For det andre ble Peskovs uttalelse sett på som et signal om at Putin skulle være klar for forhandlinger, som uansett var urealistisk, så lenge det er Ukraina som vinner fram på slagmarken. Men på et tredje vis kan Peskovs uttalelse framstå som en slags forsnakkelse. For regimeskifte er ikke noe som først og fremst truer Zelenskyj, men - på litt sikt - Putin.

For krigens gang er ubønnhørlig. Det er for lenge siden klart at Putins krig er en katastrofe. Først og fremst for Ukraina, men etter hvert kan den bli en nesten like stor katastrofe for Russland og for Putin selv. Det som stadig overrasker er at Putin - sterkt imot det som er hans grunnleggende karaktertrekk - i denne krigen ser ut til å dyrke undergangen.

Dette er en krig som Putin ikke kan vinne. Men det er også en krig som han ikke på noen måte kan tillate seg å tape. Så hva gjør han? Jo, i løpet av noen uker i september og oktober, så innfører han tvangsmobilisering av 300 000 soldater. Og i et show for galleriet - det russiske - så erklærer han at de fire ukrainske fylkene Donetsk, Lugansk, Kherson og Zaporizjzja har blitt russiske. Til tross for at Russland bare kontrollerer litt over halvparten av dette territoriet, og er på vikende front ved alle frontavsnitt. Og til tross for at alle på dette tidspunktet skjønner at Putin snart skal tape en stor del av Kherson fylke, og alt land vest for elva Dnipro.

Hva er det som gjør at Putin tilsynelatende stirrer nederlaget i hvitøyet, og likevel bare lar det stå til?

Tvangsmobiliseringen er en stor politisk belastning når døde soldater uten trening, og praktisk talt uten utstyr, kommer tilbake til helt vanlige russiske familier. Verre er det likevel med den framfor noe annet teatralske «utvidelsen» av Russlands grense. For det er ikke bare de «nye territoriene» som er porøse og med usikre grenser, slik Putin definerer dem. Statsviteren Ekaterina Schulmann påpeker ifølge tidsskriftet The Econimist at Putin-staten er «selvmorderisk, og på vei til å bli en mislykket stat».

For også de internasjonalt godkjente russiske yttergrensene er i ferd med å bli porøse. De største protestene mot tvangsmobiliseringen kom i den nord-kaukasiske republikken Dagestan, ikke så langt fra Krim og det sør-østlige Ukraina som Russland okkuperer. I denne fattige, overveiende muslimske republikken, var det store demonstrasjoner, og angrep mot politistasjonen i republikkhovedstaden Mahatsjkala, da tvangsmobiliseringen startet. Der visste man at republikkens menn var vervet som kanonføde på slagmarken i Ukraina.

Men den porøse staten har også andre sider. Jevgenij Prigosjin, sjefen for båre Putins løgn-fabrikk i St. Petersburg, og de ekstremt brutale leiesoldatene i Wagner-gruppa, er en del av den høylydte, nasjonalistiske høyre-sida, som får lov til å kritisere hæren. Han rekrutterer soldater fra fengsler, og lover amnesti for dem som lar seg rekruttere. Men hva slags stat er det som tillater private leiehærer å gi amnesti til brutale voldsmenn? Hvis det ikke er en porøs stat?

Og hva med en annen voldsmann, Tsjetsjenias leder Ramzan Kadyrov, som også opererer med sin private hær på russisk side i Ukraina, og som også får lov til å kritisere Putin for ikke å være tøff nok?

Mens det siviliserte Russland rømmer landet. Mer enn en halv million mennesker har stukket av. De rømte i to bølger, da invasjonen startet i vår, og da mobiliseringsorderen kom i høst. Det er landets framtid som er jaget vekk.

Det er noe både selvmorderisk og virkelighetsfjernt ved Putins krig i Ukraina. Som om han står foran undergangen, og stirrer den i hvitøyet uten å ville blunke.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer