KOMMENTARER

Koffertbæreren

Et skritt bak sjefen

Norske koffertbærere opererer i det skjulte på politikkens første klasse.

TEGNING: Finn Graff
TEGNING: Finn Graff Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Det var en periode unge statssekretærer og politiske rådgivere i Norge var lidenskapelig opptatt av TV-serien «The West Wing» (1999-2006). På norsk hadde serien om livet i Det hvite hus den misvisende tittelen «Presidenten», for det var jo ikke sjefen det handlet om. Jo da, Jed Bartlet var presidenten alle liberale amerikanere hadde drømt om siden John F Kennedy, en kunnskapsrik og veltalende idealist, som i åra før Obama innfridde alle forventningene den virkelige presidenten ikke maktet.

Serien handlet egentlig, slik originaltittelen antyder, om alle presidentens hjelpere i vestfløyen av Det hvite hus; rådgiverne, stabssjefen, taleskriverne. Koffertbærerne. Alle de som jobber 24/7 for å løse små og store kriser, sørge for politisk gjennomslag både på hjemmebane og ute i verden, og ikke minst sørge for at sjefen skinner uten selv å sole seg i glansen. De var de hardtarbeidende, slagferdige og ganske så heite heltene. Ikke rart det var folk på Statsministerens kontor (SMK) og rundt om i departementene som drømte seg bort.

Et skritt bak sjefen

Men det kan også være at noen av dem kjente seg igjen, hvis de var så heldige å bære de rette koffertene. Det hvite hus er selvfølgelig i en klasse for seg, både når det gjelder makt, spenning og kulhet, men det er det samme spillet nedover i divisjonene. Og som Obama så smigrende sa; Norge bokser over sin egen vektklasse. Han kunne sagt det mer direkte; norske kofferter er stappfulle av penger.

I boka «Koffertbæreren» framstår i hvert fall ikke avstanden så stor, som man kunne tro, når den ene er verdens mektigste nasjon og den andre knapt hadde fylt opp en forstad til New York. Boka gir et sjeldent innblikk i hva som foregår i kulissene i storpolitikken, selv om tittelen kanskje er litt kokettering fra forfatter Morten Wetlands side. Den erfarne diplomaten fikk etter hvert jobber i UD hvor han vel selv hadde koffertbærere, blant annet som ambassadør i Berlin og FN-ambassadør. Men i mange år var han Gro Harlem Brundtlands nære rådgiver og siden Jens Stoltenbergs, i tospann med dagens statsminister, Jonas Gahr Støre. Det ga ham nærkontakt med statsoverhoder og andre toppolitikere fra hele verden, men ikke minst med de mange usynlige som jobber i sjiktene under. Han har vært i rommet der det skjedde siden Arne Treholt lusket i korridorene i UD.

«Skaff deg venner før du trenger dem», sier Wetland er en leveregel i FN-systemet. Det synes å være en gyllen regel for all internasjonal politikk. Han gir utallige eksempler på at kjennskap fra yngre år kommer til nytte siden. Unge rådgivere og politikere som han møtte i begynnelsen av karrieren, steg sammen med ham i gradene og var noen tiår seinere på toppen i sine respektive land. Verden på første klasse framstår tidvis som en landsby, et nabolag hvor alle kjenner alle og dørene står åpne for dem som er på innsida. Noen har ustoppelig snakket sammen.

Det skader heller ikke å ha et gigantisk oljefond i ryggen. Da svarer de både på Manhattan og i Berlin når du ringer.

Som statsministerens koffertbærer er det ikke jobben din å være populær, en oppgave både Wetland og flere av hans etterfølgere mestrer til fulle. Det hender de må kutte hjørner, ty til skitne triks, som sjefen helst ikke skal vite om. Eller som Wetland sa på lanseringen denne uka i en bar full av andre koffertbærere i norsk politikk; du skal være en drittsekk på vegne av sjefen. Den eneste som har klart å gjøre seg populær under tiden på SMK, var Jonas Gahr Støre. Og se hvor han er nå, bemerket han lakonisk.

En uskreven regel er at koffertbæreren heller aldri skal ta æren for suksess. Når sjefen får ros for en velformulert nyttårstale, eller for å løse en diplomatisk floke, skal ingen vite hvem som står bak. Den som bryter æreskodeksen blir uglesett; den som holder kjeft, får sin lønn i mumlende beundring blant dem som er på innsida. Men er det belønning nok?

I The West Wing er staben drevet av en naiv idealisme i en by full av korrupsjon og maktspill. I den virkelige verden er det ikke så svart-hvitt, men under den kyniske realpolitikken skimtes noe av den samme troen på å gjøre en forskjell. Det skjer akkurat som i TV-serien, gjennom beinhard jobbing døgnet rundt. De går ett skritt bak sjefen, men skal helst være to skritt foran. Vi ser dem bare når de snubler.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer