DEBATT

Sosialdemokrati i krise

Et sosialdemokratisk opprør

Arbeiderpartiet på 20 prosent, Senterpartiet på 20 prosent. Vi er vitne til et sosialdemokratisk opprør mot at staten glipper ut av hendene på oss, kanalisert gjennom Senterpartiet. Men det er grunn til å være på vakt.

PRIVATISERING: Som i Storbritannia og Tyskland, har det vært vanskelig også for det norske Arbeiderpartiet å protestere. Man har jo delvis vært med på ferden, skriver Thorbjørn Jagland. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet

PRIVATISERING: Som i Storbritannia og Tyskland, har det vært vanskelig også for det norske Arbeiderpartiet å protestere. Man har jo delvis vært med på ferden, skriver Thorbjørn Jagland. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet

Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Vi har sett tidligere at partier som vil vokse, må gjøre det ved å hevde at de er Arbeiderpartiets arvtakere. SV gjorde det i sin tid. Carl I. Hagen fra Fremskrittspartiet påsto endog at han var Einar Gerhardsens arvtaker. Men det ble aldri noe varig.

I først bind av mine memoarer «Du skal eie det selv» gir jeg mitt bidrag. Jeg setter det hele inn i et europeisk perspektiv. Andre gjør også det, og hevder at Arbeiderpartiets tilbakegang er en naturlig prosess som har foregått i alle de europeiske sosialdemokratiene. Ja, men utviklingen er ikke naturbestemt.

Hva har skjedd? Det var lederne for det britiske Arbeiderparti og Det tyske sosialdemokratiske partiet , Tony Blair og Gerhard Schrøder, som stilte seg i spissen for den såkalte «tredje vei». I Storbritannia fikk denne politikken merkelappen New Labour. Det innebar en ganske brå sving i retning av privatisering av offentlig sektor og innføring av nyliberalistiske ideer i styringen av den. Arbeiderrettigheter i arbeidslivet måtte svekkes for å gjøre det lettere å si opp gamle arbeidere og lettere å ansette nye.

Tony Blair vant to valg. Men samtidig banet det veien for et langvarig styre for de konservative. De kunne nå kjøre fram en tyngre variant av Blairs politikk. Det var vanskelig for Labour å gå imot, gitt sin fortid. Labour gikk gjennom smertefulle år med splittelse og motløshet.

I Tyskland gikk Gerhard Schrøder inn for en liknende politikk med reformer i det tyskerne kaller «sosialstaten», og en oppmyking av reguleringene i arbeidsmarkedet. Dette la ut en rød løper for Merkel. Sosialdemokratene ble lillebror i storkoalisjonen hennes og slites fortsatt internt med det de gjennomførte, særlig i arbeidsmarkedet.

Den tredje vei ble forsøkt gjennomført også i Norge, i den første Stoltenberg-regjeringen. Privatisering av statsbedrifter ble satt på dagsorden. Offentlig tjenesteproduksjon skulle nå styres etter den nye ideologien New Public Management, som grovt sett betydde at velferdstjenestene ble sett på som private bedrifter.

Velgerne likte ikke det de så. Ap fikk 24,3 prosent ved valget i 2001. Og akkurat som i Storbritannia og Tyskland måtte partiet slite med sine eksperimenter i årene som fulgte. Til tross for at den rød-grønne regjeringen som kom til i 2005, hadde rent flertall på Stortinget og de høyeste inntektene noen sinne, til rådighet, endte det med at det var Høyre og Frp som sikret seg historisk flertall for sin regjering.

Nå kunne privatiseringen starte for fullt.

Men som i Storbritannia og Tyskland, har det vært vanskelig for Arbeiderpartiet å protestere. Man har delvis vært med på ferden. Senterpartiet har overtatt rollen som protestparti sammen med Rødt og SV. Selv en Høyremann, ordføreren i Bø, sier at «staten har forlatt oss». Det understreker at Norge er et sosialdemokratisk land.

For kjennemerket ved sosialdemokratiet var at staten gjennom beinhard politisk kamp, ble et instrument for å binde landet og folket sammen. Nå blir den gjennom såkalt fritt skolevalg, et redskap for å segregere folk. Staten var en garantist for en balansert utvikling i hele landet. Dette kalte vi distriktspolitikk.

Nå er staten en motor for sentralisering gjennom de mange reformer som ofte betyr nedlegginger, og gjennom sine investeringer, særlig i Osloområdet. Det nye regjeringskvartalet vil med sin foreløpige prislapp på 45 milliarder, bli en ny gigantisk sentraliseringsmaskin. Et nytt pengesluk planlegges. Det skal bygges administrasjonsbygg for det nye Viken Fylke. Et fylke som er en ren konstruksjon uten sammenheng med hva som hører sammen med hva.

En annen utvikling som er lett å se for folk: Staten hadde gjennom sin nøkterne lønnspolitikk i de ulike etatene, embetsverket og statsforetakene en viktig rolle i å hindre store lønnsforskjeller. Nå tjener en direktør for et statlig sykehus dobbelt så mye som statsministeren – hvis ikke enda mer. Helge Lund gikk av med en svimlende bonus fra Statoil etter å ha gjennomført delprivatiseringen som skulle sørge for at selskapet kunne gå utenlands. Tapet på 200 milliarder i USA må betales av folkets eiendom.

Den nye filosofien for styringen av det offentlige har med andre ord fått sine konkrete uttrykk.

Ironisk nok har alt dette skjedd samtidig som det er ansatt en hærskare av nye folk i de politiske partiene og i regjeringsapparatet med den hensikt å bedre politikernes mulighet for å styre.

Det vi har sett er at det har vokst fram en ny samfunnsgruppe – og helt lik alle andre samfunnsgrupper som gjennom tidene har vokst fram, er den opptatt av å sikre sine felles interesser. De ivaretas delvis ved at de uavhengig av partitilhørighet pendler mellom konsulentbyråene, mediene og politikken. Det er vanskelig for folk å skjønne hvordan beslutninger tas.

Det er oppe i alt dette at Senterpartiet kommer inn. Men partiet klarer ikke å ta ledelsen i det aller mest nødvendige; å gjenskape det norske industrisamfunnet. I følge Statistisk Sentralbyrå er underskuddet på handelsbalansen de første månedene i år mellom utlandet og fastlandsnorge på 230 milliarder kroner, og vil bli rekordhøyt hvis utviklingen fortsetter. Vår oljeavhengighet er med andre ord faretruende.

I min bok beskriver jeg prosessen med å skape det såkalte Solidaritetsalternativet på begynnelsen av 90-tallet – i Sysselsettingskommisjonen som Per Kleppe ledet. Ideen var enkel, nemlig å få privat kapital og staten til å gå sammen for å gjenskape industriens konkurransekraft. Privat kapital er vår venn hvis den settes inn i produktiv virksomhet.

Noe liknende må skje igjen. Dette er det bare Arbeiderpartiet og LO som er i stand til å ta ledelsen i. Kanskje en ide å ta en prat med Per Kleppe og Yngve Hågensen som var hovedpersonene bak det som skjedde?

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer