KOMMENTARER

Cuba:

Et varslet gateslag

Dette er et karibisk stormvarsel for mandag.

Et varslet gateslag
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

For første gang på Cuba har en gruppe opposisjonelle aktivister søkt tillatelse til å arrangere en demonstrasjon. Parolene er krav om dialog, fredelig forandring og løslatelse av politiske fanger. Søknaden er kontant avslått. Cubas president Miguel Díaz-Canel har lovet at de som våger seg ut i gatene 15. november, skal møtes med hard hånd.

- Vi har mange nok revolusjonære til å møte en hvilken som helst demonstrasjon som har som hensikt å ødelegge Revolusjonen, har president Miguel Díaz-Canel uttalt.

Myndighetene bruker stor R for å betegne regimet som ble skapt etter den Fidel Castro-ledede revolusjonen i 1959, som en slags fedrelandsbetegnelse. Det er åpenbart at presidenten mener det er myndighetene som forvalter den revolusjonære idé, og at de som demonstrerer, står i ledtog med fienden, les USA.

Og «imperiet» i nord har gitt denne argumentasjonen god næring i 60 år, gjennom politisk, økonomisk og til tider militær aggresjon mot den kommuniststyrte øya. I 1961 gjorde en CIA-støttet gruppe et mislykket forsøk på å invadere Cuba, i Grisebukta. Den økonomiske blokaden mot Cuba, som hvert år fordømmes av FNs hovedforsamling, mot USA og Israels stemmer, har kostet Cuba store summer.

Etter Sovjetunionens fall og påfølgende kollaps i Cubas økonomi på 1990-tallet strammet USA grepet. Målet med de økonomiske straffetiltakene var å velte regimet på Cuba. Torricelli-loven og Helms Burton-loven har også detaljerte bestemmelser om hvordan regimeskiftet skal foregå. Díaz-Canel leser demonstrasjonene nå, midt under den verste krisa siden 90-tallet, inn i samme USA-regisserte strategi: Økonomiske straffetiltak kombinert med demonstrasjoner skal skape mest mulig kaos, misnøye og krise, destabilisering og vold.

Barack Obama mente blokade-politikken hadde vært mislykket. Han uthulte blokaden innenfor sine presidentfullmakter, og startet sammen med daværende president Raúl Castro en normalisering av relasjonene mellom de to landene. Donald Trump gjeninnførte økonomiske straffetiltak, og de ortodokse kreftene på Cuba fikk tilbake sitt tjenlige fiendebilde. Joe Biden har så langt ikke gjort vesentlige endringer.

Før pandemien snakket økonomer om tre hovedårsaker til Cubas dårlige økonomi og betalingsproblemer: Den amerikanske blokaden, Venezuelas kollaps og Cubas egen økonomiske modell, som tross reformer og private innslag, fortsatt er dominert av planøkonomi, byråkrati og kapitalmangel. Nedstengningen kombinert med en lenge planlagt valutareform som fikk verdens verste timing, har gitt enorm prisøkning, mangel på nødvendige varer og medisiner, lange køer og hyppige strømstanser. Så ble Cuba og et allerede kriserammet helsevesen slått ut av pandemien. Det skal sies at landet har klart å utvikle egne vaksiner til sin befolkning.

Nedstengningen av landet førte til nærmest full stopp i en av landets viktigste pengestrømmer, turismen. Når landet nå – samme dag som de varslede demonstrasjonene – åpner for turister, kan det igjen skaffe sårt tiltrengte valutainntekter. I beste fall kan den økonomiske reformprosessen komme på et slags spor igjen.

Men den økonomiske krisa, helsekrisa og demonstrasjonene – de spontane 11. juli og den varslede nå 15. november - har også skapt en politisk svært spent situasjon. At kommunistpartiet er eneste lovlige parti – definert som spydspiss i kampen for nasjonal enhet og uavhengighet - er slått fast i grunnloven. Med USA som konstant fiende har det vært lett å dra det nasjonalistiske kortet mot enhver opposisjon. Men med økt tilgang på internett og sosiale medier er myndighetenes informasjonsmonopol og definisjonsmakt for lengst er brutt. Ytringsfrihet er også grunnlovsfestet.

For dagens unge kubanere er revolusjonen i 1959 og velferdsordningene som ble bygd opp i åra etter, godt hjulpet av subsidier fra Sovjetunionen, en ukjent fortid. For altfor mange unge har emigrasjon vært framtidsprosjektet. Nå er ett av slagordene til aktivistene som har tatt til gatene, «me quedo», «jeg blir». De vil bruke sin kompetanse og sine krefter på Cuba.

Arrangørene av den varslede demonstrasjonen 15. november er kunstnere, kulturarbeidere, aktivister og opposisjonelle av ulike slag. Blant dem finnes folk som er åpent kritiske til det kommunistiske regimet. Noen kan ha sterke bånd, både politisk og økonomisk, til Miami. Andre vil bare ha frihet til å uttrykke seg, utvikle landet og leve anstendige liv på Cuba.

De spontane og historiske demonstrasjonene 11. juli ble slått hardt ned på. Mange er domfelt, noen har fått lange straffer. De som begir seg ut i gatene den 15. november, vet altså hva de risikerer. Situasjonen på Cuba er spent, rapporteres det. Et åpent spørsmål er om det er monolittisk enighet på toppen om den harde linjen, eller om det finnes stemmer for en slags nasjonal dialog. Massearrestasjoner og fengslinger vil få internasjonal fordømmelse og uansett ikke løse noen problemer, verken for regimet eller for folk flest på Cuba.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer