KOMMENTARER

Norsk olje og gass:

EU-nei er godt nytt

En kald skulder fra EU er akkurat den oppvåkningen overivrige Olje-Norge trenger nå.

FRA KLEM TIL KALD SKULDER: Statsminister Jonas Gahr Støre og Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president. Foto: Heiko Junge / NTB
FRA KLEM TIL KALD SKULDER: Statsminister Jonas Gahr Støre og Ursula von der Leyen, Europakommisjonens president. Foto: Heiko Junge / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

EU er Norges desidert viktigste gasskunde. Norge er EUs desidert viktigste gassleverandør.

Likevel slår det gjensidige avhengighetsforholdet sprekker når EU-kommisjonen og den norske regjeringen forsøker å bli enige om å danne en ny, såkalt «grønn allianse». Grunnen til det er typisk norsk: en blanding av å være i trassalderen og oljealderen.

Det var i februar i år at EU-kommisjonens leder, Ursula von der Leyen, ga tommel opp for at EU og Norge skulle samarbeide enda tettere om det grønne skiftet. «Et fjerde bein» i klimasamarbeidet mellom EU og Norge, som klima- og miljøminister Espen Barth Eide har kalt det.

Flere bein å stå på er som regel lurt. De tre andre «beina» er EØS-avtalen, kvotesystemet for klimagassutslipp, og avtalen om kutt i ikke-kvotepliktig sektor, slik som landbruk og transport. Det finnes per i dag ingen avtale som handler om grønn nærings- og industriutvikling.

Norge og EU har i mange måneder vært i forhandlinger om hvordan en avtale kan se ut. Det overordnede målet er begge partier enige om: At avtalen skal knytte de to tettere i arbeidet med blant annet hydrogen, havvind, karbonfangst- og lagring og produksjon av batterier. Det er altså en avtale som skal stimulere til grønn verdiskapning for industrien.

Planen var at endelig avtale skulle undertegnes under klimatoppmøtet COP27 i Sharm el-Sheikh Egypt. Det skjedde aldri.

Årsaken, som DN nå kan avsløre, er at det er klinsj mellom Norge og EU om hvilken rolle den norske oljen og gassen skal ha i tida framover, og om EU vil forplikte seg som en langsiktig kjøper, eller i det minste «heiagjeng» for mer norsk oljeleting.

Et avtaleutkast har gått i skyttel fram og tilbake mellom Norge og EU-kommisjonen. EU insisterer på å ta ut formuleringen som sier at «partene skal anerkjenne at Norge har store gjenværende petroleumsressurser, og at Norge kan – gjennom økt leting, nye funn og utvikling av felt – levere olje- og gass til EU på lengre sikt, også etter 2030».

For Norges del kan det være en kald skulder som kan ende opp med å være en forkledd velsignelse. Den norske regjeringen trenger åpenbart en oppvåkning: Det funker ikke å skylde på energibehovet i Europa når man insisterer på å leite etter olje og gass i våre mest sårbare områder langt nord i Arktis.

Det tar meg til neste uenighetspunkt. EU forsøker å sette en stopper for de norske forhåpningene om å utvinne olje og gass i svært sårbare områder. EU har nemlig foreslått å legge inn en formulering om at det ikke skal utvinnes olje og gass i arktiske områder.

Det finnes riktignok ingen omforent definisjon av hvor langt sør Arktis strekker seg, men enkelte inkluderer store deler av områdene hvor det i dag gis lete- og utvinningstillatelser. Det kan også inkludere områder hvor det allerede er bygget norske oljeplattformer.

Det er jo et skudd for baugen for oljetilhengerne som har argumentert med at EU ønsker nettopp den oljen og gassen vi finner langt i nord, der hvor det meste av våre uoppdagede fossile ressurser er beregnet å ligge.

Det handler selvsagt om at EU mener alvor ved å nå klimamålene sine, men også at gassen som kan utvinnes fra Barentshavet langt nord fra Finnmarkskysten er mange år unna å kunne brukes. Forhåpentligvis sitter ikke Vladimir Putin ved makta på tidspunktet den første gassen kunne blitt sendt til kontinentet.

Attpåtil: Ifølge rapporter fra både det internasjonale energibyrået og FN er det ikke plass til flere oljefelt i et scenario der vi når 1,5-gradersmålet. Et mål EU i høyeste grad har forpliktet seg til og planlegger å kutte utslipp i tråd med.

EU ønsker ikke å opprettholde den norske fantasien om at vår olje og gass vil være like etterspurt i mange tiår framover. Det gjør at investeringene våre blir mer risikable. EU vil rett og slett ikke gi noen garanti for at medlemslandene skal kjøpe den energien som pumpes opp.

Tydeligere kan det ikke sies: det ligger en betydelig risiko å investere i mer leting etter olje- og gass. Etterspørselen blant våre viktigste handelspartnere vil falle, og utbyggingen av fornybar og billig energi akselerere.

Norge har blitt anklaget for å være krigsprofitører all den tid vi håver inn store ekstrainntekter fra de høye gassprisene i Europa. Det er ille nok det, men vi trenger ikke sitte igjen som dårlige investorer når fredstida kommer.

PS: Sondre Hansmark er innvalgt som tredje vara til Stortinget for Venstre. Han er nå ansatt som kommentator i Dagbladet, utmeldt fra partiet og vil i tilfelle møte som uavhengig representant.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer