KOMMENTARER

Europas sjuke mann

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan vil kaste ti vestlige ambassadører ut av landet. Presidenten ber om juling, og oppførselen hans fører tankene nesten 170 år tilbake i tid.

VIL UTVISE AMBASSADØRER: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan er sint om dagen. Arkivfoto: Reuters/NTB Scanpix
VIL UTVISE AMBASSADØRER: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan er sint om dagen. Arkivfoto: Reuters/NTB Scanpix Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

I januar 1853, noen måneder før Krimkrigen brøt ut, møtte en febersjuk russisk tsar Nikolaj den britiske ambassadøren sir Hamilton Seymour i St. Petersburg. Tsaren ville diskutere en mulig deling av Det osmanske riket, der russerne skulle ta fyrstedømmene ved Donau, Bulgaria og Serbia og britene Egypt og Kreta. Istanbul skulle bli en internasjonal frihavn.

Møtet ble historisk på grunn av følgende dialog mellom tsaren og ambassadøren:

«Vi står overfor en sjuk mann, en alvorlig sjuk mann. Det vil være en ulykke hvis han en av disse dagene slipper ut av klypene våre uten at vi har gjort den nødvendige planleggingen», sa tsaren.

Seymour svarte at det i dette tilfellet var behov for en psykiater, ikke en kirurg, sjukdommen burde «behandles mildt» for at pasienten skulle komme til hektene igjen.

- EHM: Ursula Von Der Leyen fikk ikke stol egen stol da hun skulle i møte med Tyrkias president Recep Erdoğan. Video: AP. Reporter: Elias Kr. Zahl-Pettersen Vis mer

Begrepet «Europas sjuke mann» var født og ble brukt om Det osmanske rikets og dets ledere helt til grunnleggeren av Tyrkia, Mustafa Kemal Atatürk, gjorde landet til en moderne og mektig nasjon. Noen kritikere kalte Atatürk «mini-Stalin» fordi han gikk ofte gikk hardt til verks mot motstanderne, men «sjuk» var han ikke.

Etter at Tyrkias kontroversielle president Recep Tayyip Erdogan i helga har erklært ti vestlige ambassadører i Ankara, inkludert vår egen Erling Skjønsberg persona non grata, er det på tide å finne fram begrepet igjen.

De ti har gjort noe så politisk kriminelt som å kreve at den kjente regimekritikeren Osman Kavala må løslates. Kavala som er en rik forretningsmann, filantrop og aktivist, har sittet fengslet uten lov og som siden oktober 2017.

I midten av september vedtok Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for tredje gang på to år å kreve Kavala og den kurdiske politikeren Selahattin Demirtas løslatt. De to er for mange blitt symbolene på president Erdogans framferd mot de han mener sto bak kuppforsøket i Tyrkia i juli 2016. Hundretusener mistet jobben, titusener ble arrestert og tusener har fått livstidsdommer i rettsaker som i mange tilfeller er blitt sterkt kritisert.

Erdogan er blitt mer og mer autoritær siden han i 2003 som nyvalgt statsminister framstilte seg sjøl og sitt parti, AKP (Rettferdighets - og utviklingspartiet) som tilhengere av «islam light», et slags svar på europeiske kristeligdemokrater. Da forhandlingene om tyrkisk medlemskap i EU gikk skeis, hardnet Erdogan sin politikk og ble mer og mer eneveldig, samtidig som AKP stadig ble mer islamistisk. Nå er han enehersker og av mange kalt en ny osmansk sultan. Menneskerettigheter brytes daglig, tortur forekommer ofte og den tyrkiske presidenten er en av flere europeiske regjeringslederne som ikke har noe særlig til overs for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Til tross for Tyrkias NATO-medlemskap har det vært mange konflikter mellom Erdogan og vestlige ledere de siste åra. Det toppet seg sist mandag, på fireårsdagen for Osman Kavalas arrestasjon, da USA, Canada, Frankrike, Finland, Danmark, Nederland, New Zealand, Norge, Sverige og Tyskland offentliggjorde en felles erklæring der de krevde Osman Kavala løslatt. Erdogan ble rasende, og torsdag sa han at de ti ambassadørene ikke ville ha løslatt «banditter, mordere og terrorister» i sitt eget hjemland. Uttalelsen minnet meg om en seanse jeg var vitne til på Nobelinstituttet i Oslo i april 2005, der den relativt nyvalgte Erdogan som et ledd i sitt norgesbesøk skulle holde en tale.

Litt naive, men i demokratiets navn hadde arrangøsrene sluppet inn tre kurdiske aktivister bosatt i Norge. Etter at én av dem hadde stilt et par svært kontroversielle spørsmål til presidenten om tyrkiske sikkerhetsstyrker som like før hadde slått ned på kurdiske demonstranter, ble Erdogan rasende.

- Du vet godt hva vi hadde gjort med deg dersom du hadde sagt dette i Tyrkia, hylte den tyrkiske presidenten til den kurdiske spørsmålsstilleren og fortsatte:

- Jeg ser på deg som en representant for terrorisme i Tyrkia og vi vil fortsette å kjempe mot terrorisme både politisk og med sikkerhetsstyrkene.

Tyrkias sliter med store økonomiske problemer, og Erdogan kunne trengt vestlige investeringer. Det får han ikke så mye av for tida. Han sliter også med populariteten, men mange mener at utspill som de han nå kommer med mot de vestlige ambassadørene, er et forsøk på å styrke støtten blant konservative antivestlige muslimer, det som er den politiske grunnmuren hans.

Erdogan og mange av hans støttespillere ser tilbake til det de mener er de gylne åra under Det osmanske riket, fra begynnelsen av 1300-tallet til den siste kalif Mehmet 6 Vehdettins fall i 1922. Begrepet nyosmanismen har fått vind i seilene i Tyrkia de siste år.

Europas sjuke mann passer ikke inn i det bildet for Tyrkias president. Men han ber om det sjøl.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer