Fange og frihet

I SOMMER

har vi fått formidlet at adgangen til prøveløslatelse på 2/3 dels tid skal innskrenkes betydelig. Det betyr en økning av fangepopulasjonen. Det er i seg selv lite å skryte av. Særlig tvilsomt blir det hvis det heller ikke fører til en tilsvarende reduksjon av tilbakefall og volumet av kriminalitet. Å holde folk innesperret er på mange måter et nederlag for et moderne samfunn som vårt. Også den nye fengselsloven understreker betydningen av at straff skal ha en hensikt utover det å være en del av samfunnets reaksjonsapparat. Å redusere mulighetene for å bli løslatt på prøve, fratar den enkelte løslatte en tilsynsordning i frihet hvor støtte og hjelp står sentralt. Å mestre overgangsfasen mellom fengsel og frihet er erfaringsvis meget krevende.

Friheten er ettertraktet, også for fangen. Tap av frihet over tid understreker distansen til det samfunn man senere skal leve i. Derfor blir det et paradoks når det forventes at fangen som er fjernet fra samfunnet skal bli i stand til å fungere som lovlydig borger i det samme samfunnet etter en løslatelse. Enhver som har et minimum av innsikt i fangeverden vil kunne fortelle om samfunnsfientlighet som følge av isolasjonen. Samtidig er angsten for løslatelsen og hvordan livet vil arte seg utenfor murene et faktum.

Tidligere i år utga PAX forlag på ny antologien «Fangeliv» som for første gang kom ut i 1969. Selv om det har skjedd endringer i fengselsvesenet er fangens opplevelse av det totalitære system og det lukkede samfunn nokså likt. Å bli løslatt står fortsatt som den store utfordringen.

Det er gjentatte ganger blitt hevdet - også av politikere - at det er ettervernet som svikter. Sammenliknet med bevilgningene til fengselsvesenet har kriminalomsorg i frihet på langt nær fått den samme ressurstilgang.

TIDEN ETTER

etter løslatelsen er avgjørende for å hindre tilbakefall. Det må satses ressurser på oppfølging ved prøveløslatelsen istedenfor kostbare forlengede fengselsdøgn. Å skjerpe nivået i strafferettspleien gir kanskje politisk uttelling, men tjener neppe saken som altså dreier seg om å redusere kriminalitet. En mer moderne, effektiv og menneskelig måte kan f.eks. være å gi den enkelte prøveløslatte en «personlig trener» den første tiden etter soning.

annonse

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.