At pandemien rammer skeivt er velkjent. Men hvor skeivt og urettferdig vi lar den ramme er et politisk valg. Hvor stor forskjell skal vi la det være på konsekvensene av smittevernbrudd for Erna og flyktninger med oppholdstillatelse? Skal konsekvensen av å bli permittert fra jobb virkelig være at du ikke får gjenforenes med barn og ektefelle?

I jobben min er jeg vant til å se konsekvensene av at retten rammer ulikt. Jeg er vant til at stadig nye krav til permanent oppholdstillatelse gjør at det er de mest ressurssterke flyktningene som kan føle ekte trygghet og tilhørighet til Norge.

Jeg er vant til at å ha gitt uriktige eller mangelfulle opplysninger når en kom til Norge for 20 år siden gjør at du mister statsborgerskap og kanskje også oppholdstillatelse.

Jeg er vant til at flyktninger jobber fulltid ved siden av introduksjonsprogram for å oppfylle kravene til inntekt for å hente familien sin fra en flyktningleir.

Jeg er vant til at politikerne snakker om viktigheten av integrering.

Jeg er derfor også vant til å se konsekvensen av politikken: Når det stilles så tøffe krav til familieinnvandring og permanent opphold, går flyktninger heller ut i ufaglærte stillinger med lav lønn og dårlige arbeidsforhold enn å lære norsk og få anerkjent kvalifikasjonene sine.