Farge-TV før og nå

Robottjeneren lar vente på seg. Medmenneskeligheten lar vente på seg. Framtida må skjerpe seg.

MOREN MIN viste meg nylig en gulnet utgave av lokalavisa fra en gang tidlig på syttitallet. På side åtte var et bilde av broren min og meg sammen med tretti andre lilleputtspillere på rådhuset i Molde. Vi sto samlet rundt generalsekretær «Nikken» Johannessen og stirret inn i kameralinsa med uforfalsket framtidsoptimisme. Og hvorfor ikke? Vi hadde triksa fem ganger og greid bronseballen, for ville svingende. Jeg bladde videre. Smilte da jeg leste et leserinnlegg som støttet Venstres programfestede standpunkt mot farge-TV fordi innsenderen mente det ga et for realistisk bilde av virkeligheten. Jeg bladde tilbake til side åtte. Jeg så på tretti framtidsopprømte tiåringer, pekte nåtidstilfreds på mutters mikrobølgeovn og begynte:

«Tenk, mamma, hvem hadde den gang forestilt seg at vi på tre minutter skulle kunne lage mat og...» Jeg holdt inne. For hvordan var det vi egentlig hadde forestilt oss livene våre i år 2001?

JO, VI HADDE forestilt oss at vi skulle spise syntetisk mat, tabletter med kylling- eller fårikålsmak, gjøre unna måltidet på ti sekunder, før vi skiftet om til et annet sett sølvglinsende, ettersittende klær og satte oss i fatter'ns nye svevebil for å dra og se på en kamp i en eller annen hyperteknologisk, kul idrett som ikke var funnet opp enda. Sannheten er at mine nye klær til forveksling likner slengbuksa og den høyhalsede genseren på bildet, at naboens nye Audi likner på bilene i Donald på sekstitallet og at når det gjelder idrett vet linjemannen fremdeles ikke om det er offside og den kuleste nyvinningen er å stå på én i stedet for to ski.

JEG BLADDE OM. Annonser for Syden-turer. Det kunne vært avisa fra i går. Hva skjedde med de varslede pakketurene til Månen? Hvor er telefonkiosken hvor vi skulle løses opp i våre enkelte molekyler som så skulle suges inn, sendes over nettet og settes sammen igjen noen sekunder seinere i en telefonkiosk i Katmandu? Hva ville guttene på side åtte sagt? De ville sagt at nå må framtida skjerpe seg. De ville fnyst når vi stolt fortalte at nå har vi greid å slå sammen skrivemaskinen og kalkulatoren i noe vi kaller en PC, at Nokia lager en veldig fin walkietalkie og at vi vet hvordan et DNA-molekyl ser ut, men at vi fortsatt blir like forkjøla. De ville skreket: Hold kjeft! Hvor er min personlige robottjener? Og hva kunne vi svart? Sorry, vi ville, men vi kunne ikke?

DET VAR PÅ side femten han stirret opp på meg, radmager med bedende, brune øynene over et bankgironummer i en tretti år gammel avis, det samme bildet du så i gårsdagens avis. Ifølge fersk statistikk fra Verdensbanken går tre kvart milliard mennesker sultne til sengs hver kveld. Hvordan skal vi forklare guttene på side åtte det? Hvordan skal vi forklare at vi ikke har løst den intellektuelt, teknologisk, moralsk og ressursmessig mest banale utfordringen av dem alle: å gi mat til verdens sultne? Hvordan skal vi forklare at selv om det å mate verden er lettere enn å trikse fem ganger med en ball, så er det kortere vei til den personlige robottjeneren enn til at naboen ikke skal sulte? Sorry, vi kunne, men vi ville ikke? En idealist fra den gang, det vi i dag kaller en politisk korrekt partykiller, har sagt at framtida er i hodene våre. Mulig det. Det fascinerende er at i de hodene er vi fortsatt mot farge-TV.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.