KOMMENTARER

«Familien Bridgerton»

Fargeblind casting – er det framtida?

«Familien Bridgerton» er bare én av tv-seriene som har som ambisjon å gjøre kostymedramaene mer mangfoldige.

FARGEBLIND: «Familien Bridgerton» lar britiske kongelige og aristokrater fra 1800-tallet være mørke i huden, og går slik sett inn i en tydelig tendens for fargeblind casting i filmer og tv-serier. Er det fremtiden vi ser? Foto: Netflix. Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

1800-tallet er ikke hva det en gang var. I øyeblikket er Netflix-serien «Familien Bridgerton» en kolossal suksess, og skal være på strømmegigantens egen ti-på-topp-liste i 76 land. «Familien Bridgerton» tar seeren med til velkjente omgivelser, nærmere bestemt London tidlig på 1800-tallet, der intriger knyttet til hvem som skal gifte seg med hvem utspiller seg i salonger og ballsaler.

Men dette er et litt annerledes blikk på denne verdenen enn den klassiske Jane Austen-filmatiseringen: «Familien Bridgerton» har både hvite og svarte skuespillere i hovedrollene, og presenterer kongelige og aristokrater med langt mørkere hud enn hva kostymedramaenes kjernepublikum er vant til å se.

«Familien Bridgerton» går på denne måten inn i en tydelig trend. I våres kom den bekmørke komiserien «The Great», en svært stilisert versjon av livet ved det russiske hoffet til Katarina den store, der tsarens omgangskrets var spilt av skuespillere både med majoritets- og minoritetsbakgrunn. Og i sommer var det premiere på en ny filmatisering av Charles Dickens’«David Copperfield», der tittelrollen ble spilt av indisk-britiske Dev Patel. Patel var omgitt av birolleinnehavere med familiebakgrunn fra alle verdenshjørner, og denne tendensen gir grunn til å spørre: Er det framtida til de historiske dramaene vi nå ser begynnelsen på?

Det er i alle fall svært gledelig at det blir mer og mer naturlig for filmskapere å ty til fargeblind casting, når de vil. Da jeg skulle anmelde «David Copperfield» i sommer, ble jeg nesten overrumplet av hvor rørende det var å høre Patel framføre den berømte åpningslinjen ifra Dickens’ roman: «Om jeg selv blir helten i fortellingen om mitt eget liv, eller om en annen kommer til å innta den plassen, vil følgende sider vise». Det var som om porten inn til et lukket rom ble brutt opp, og det rike persongalleriet der inne gjort tilgjengelig for et langt større spekter av skuespillere og fortolkere.

Samtidig er det interessant at alle disse fortellingene også har til felles at de helt utvetydig signaliserer at de ikke er realistiske. De er ellers uhyre forskjellige – «David Copperfield» er en ny fortolkning av en litterær klassiker, «The Great» er en stilig absurdkomedie og «Familien Bridgerton» er såpeopera produsert av Shonda Rhimes, den suksessrike showrunneren bak smålurvete suksesser som «Scandal» og «How To Get Away With Murder».

Men de bruker alle effekter, sterke farger og til dels moderne musikk og språk på en måte som er distansert og konseptuell, som helt bevisst river seerne ut av den historiske epoken og minner oss om at det egentlig ikke er der vi er. Det er som om seriene og filmene som tilbyr et fargerikt persongalleri i uvante omgivelser, blunker til publikum med ett øye og nærmest minner oss på at vi må huske at det ikke var slik det egentlig var.

Fortida byr på et vell av historier som tåler og fortjener mange tilnærminger, både konseptuelle og realistiske. Men for de filmskaperne som vil lage kostymedramaer og klassiske filmatiseringer der realisme er viktig, vil ikke den fargeblinde tilnærmingen fra «David Copperfield» eller «Familien Bridgerton» være en naturlig vei å gå. Det bør heller ikke forventes av dem.

Det kan naturligvis innvendes at slike filmatiseringer uansett ikke er helt realistiske: Hovedpersonene har som regel verken fett hår eller dårlige tenner, noe de definitivt ville hatt på 1800-tallet, og de gestaltes ofte av kjente skuespillere som du er vant til å se i jeans. Kunstigheten er der, utilslørt og uansett. Men Storbritannia på 1800-tallet var et samfunn der innslag av ikke-hvite i aristokratiet eller den øvre middelklassen var svært sjeldne, og der de det gjaldt ville blitt møtt med betydelige fordommer. Dersom det skulle bli normen å lage alle historiske dramaer som «David Copperfield» eller «Familien Bridgerton» ville fortida sett ut som om den var langt mer tolerant og mangfoldig enn hva den faktisk var. Dette er heller ikke uproblematisk.

Men det er gledelig hvis det klassiske kostymedramaet blir en mer eklektisk sjanger, der vi som publikum kan kose oss med et vell av tilnærminger: Fra de realistiske til de mer åpne. Og hva angår ønsket om at flere skuespillere og filmskapere med minoritetsbakgrunn skal ta del i denne sjangeren, er det også en tredje vei jeg skulle ønske ble tatt i bruk litt oftere.

1700- og 1800-tallets Storbritannia var ikke så blendahvitt som klassiske filmer og tv-serier kan få deg til å tro. Anslagene varierer, men det er grunn til å tro at det var omtrent ti tusen svarte innbyggere i London på slutten av 1700-tallet, noe som ville vært omtrent én prosent av byens befolkning.

Det er nok til at de ville vært en synlig tilstedeværelse i gater og forsamlinger, noe klassiske historiske dramaer sjelden viser fram. Det betyr også at det er en stor gruppe mennesker i denne tidas Storbritannia som ikke har fått sine historier fortalt. Å skrive nye, godt belagte dramaer som tar utgangspunkt i livet til disse mennene og kvinnene ville være et kjærkomment tilskudd til seriefloraen, og bidra til å gjøre den virkelig mangfoldig.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer