Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Farvel, Norge

Land uten evne til å skape et multietnisk næringsklima vil bli morgendagens tapere, skriver foretningsgründer Øystein Schjetne. Selv flytter han fra Norge fordi hans høyt utdannede kjæreste ikke får komme hit.

FLYVBJERG

og Pilgaard drøfter i Dagbladet den 24/10 konsekvensene av den nåværende immigrasjonspolitikken for den økonomiske utviklingen i Norge. Vår fremtidige velstand avhenger av at vi åpner opp for tiltakssomme og velutdannede immigranter. Etter egen erfaring vil jeg legge til at utfordringen også ligger i å holde på den arbeidskraften vi allerede har. Undertegnede blir i alle fall nå presset til å flytte fra landet da min kjæreste er uønsket her.

Jeg er grunnlegger av en butikkjede som er å finne på Dagens Næringslivs liste over «gasellebedrifter», og som for tiden ekspanderer i Norden. Under et besøk hos en av våre underleverandører i Sør-Amerika for tre år siden traff jeg mitt livs kjærlighet. Etter noen ferieuker sammen i hennes hjemland i løpet av det påfølgende året søkte vi om turistvisum for henne til Norge, for at vi skulle få tilbringe tre måneder sammen for å se om forholdet også tålte et møte med hverdagen. Målløse mottok vi avslaget; vårt kjæresteforhold, vår kjærlighetshistorie - noe av det største mennesker kan oppleve - «anses ikke å være en (...) sterk velferdsgrunn».

VI ANKET,

men fikk nytt avslag. Ett år med noen skarve ferieuker senere, gikk jeg så ned på kne og fikk hennes ja. Vi bestemte oss så for å søke om et «forlovelsesvisum» til Norge; en seks måneders oppholdstillatelse basert på at vi har intensjon om å inngå ekteskap i løpet av oppholdet. Vi leverte inn ny søknad i september i år og ble informert om at vi kunne forvente svar - om 12 til 14 måneder. Og at det mest sannsynlig ville bli avslag... Jeg hadde ikke noe valg: Jeg har trukket meg ut av ledelsen av selskapet og pakker nå koffertene for å flytte til hennes hjemland. Et land hvor tverrkulturelle forhold er akseptert. Man kan vurdere den norske stats avvisning av vår kjærlighet fra ulike perspektiver. Filantropisk sett skulle man selvsagt forvente at slik atskillelse av mennesker var forbeholdt totalitære regimer. Blant de mest fryktfremkallende inntrykkene fra min barndom, vel så skremmende som atombomben, var Berlin-murens separasjon av familiemedlemmer. Festung Norwegen forekommer meg ikke i øyeblikket som et særlig mer tiltalende byggverk enn muren var. Videre må det anses å være et brudd på samfunnskontrakten. Jeg er borger i en stat der jeg oppfyller visse forpliktelser i bytte mot beskyttelse og gode levekår. Intensjonen bak immigrasjonspolitikken er således å tilrettelegge for norske borgeres livskvalitet - ikke å landsforvise dem! Og endelig kommer altså de nasjonaløkonomiske konsekvensene av dette immigrasjonsregimet. Dette siste perspektivet bør nok betones sterkere i debatten; det er folket selv som må endre standpunkt her, og det kan nok være like fruktbart å appellere til lommeboken som til hjertet.

AVSLAGET PÅ

vår første søknad - og de facto-avslaget en 14 måneders behandlingstid utgjør - grunner nemlig ikke i ineffektive arbeidsprosesser i UDI, eller i det lovverket Stortinget har vedtatt som grunnlag for UDIs avgjørelser. Begge deler ville vært endret for lenge siden hvis folkeviljen hadde vært tilstede. Vox populi i Norge er sterk og forholdsvis entydig på at innvandring fra visse deler av verden er problematisk og bør minimaliseres. Å introdusere endringer i et slikt doxa som sosiologene ville kalt det (slik ting bare ER), er sannsynligvis den viktigste nasjonale utfordringen fremover. Folkemeningen er nemlig basert på utilstrekkelige analyser. Et premiss i innvandringsmotstanden er at innvandring er en kulturell trussel - som om «norsk kultur» var naturgitt og uforanderlig. Kultur som et utrykk for hva det vil vi å være menneske her og nå under våre livsbetingelser, er lite forstått. Ville Wergeland eller Sigrid Undset, eller for den saks skyld Alf Prøysen - nikket gjenkjennende til dagens «norske kultur»? Som Mario Vargas Llosa skriver: «Kulturer må leve fritt, konstant møte andre kulturer. Dette fornyer og forsterker dem, lar dem utvikle seg og tilpasse seg livets kontinuerlige flyt». Pico Iyer skildrer i «The Global Soul» et besøk i Toronto - en by som har gått fra praktisk talt null til over 30% «synlige innvandrere» (!) siden syttitallet. Økonomisk, sosialt og kulturelt er byen blant verdens mest fremgangsrike og sprudlende metropoler. Forfatteren beretter om drosjesjåføren - født i Italia, med spansk fornavn og ungarsk etternavn, oppvokst i Australia nå i ferd med å flytte til India - som euforisk legger ut om den multikulturelle virkeligheten. Problemet i Norge er ikke at en slik anekdote over frodig etnisk diversitet blir oppfattet som en utopi - den blir oppfattet som det motsatte, en dystopi!

Et annet premiss er at innvandrerne vil danne enklaver av arkaiske kulturer og livssyn, og dertil være henfalne til sosialstøtte og kriminalitet. I en situasjon med tiltagende klasseskille og ekskludering av «synlige innvandrere» fra sosialt verdsatte posisjoner, er dette ganske riktig en sannsynlig utvikling. At denne utviklingen henger tett sammen med den stigmatisering og marginalisering disse svake gruppene blir gjenstand for, «hverdagsrasismen», var en innsikt som vant terreng i tiden etter Benjamin-drapet. Etter Fadime-drapet snudde imidlertid vinden brått og kraftig, og skuffende mange har innrettet kappen sin deretter.

ENDELIG

er også de økonomiske betraktningene folk legger til grunn for sitt innvandringsstandpunkt, mangelfulle. «De tar jobbene fra oss» lyder det fremdeles. At økonomisk utvikling nettopp ikke er et nullsumspill der en viss mengde jobber og goder skal fordeles - men tvert imot skapes - virker lite forstått. At et klasseskille basert på hudfarge vil gjøre Norge lite attraktivt for høyt utdannet utenlandsk arbeidskraft oppfattes heller ikke som et problem. Men Greg Zachary forutser i «The Global Me» at de landene som ikke legger til rette for de kompetente kosmopolittene vil bli «globaliseringens tapere». Årsaken til at USA gjenerobret det økonomiske verdensherredømmet fra Japan og Tyskland ligger eksempelvis nettopp i et slikt multietnisk næringsklima.Verktøyene for å endre den aktuelle virkelighetsforståelsen - folkemeningen - er fåtallige. Både media og de politiske partier som kunne spilt en rolle, er tilbydere av sine produkter i et fritt marked, og må tilpasse seg de rådende preferanser. Av hensyn til henholdsvis bunnlinje og sperregrense kan de ikke tillate seg å gå i rette med doxa. Arbeidslivets organisasjoner og utdanningssystemet kunne forhåpentligvis anlegge et noe lengre perspektiv og initiere de fornødne prosesser som kan lede frem til større aksept i befolkningen av «synlige innvandrere». Den som evner å identifisere og nyttiggjøre de mekanismer som kan manøvrere nasjonen vekk fra blindsporet vi er inne på, er i alle fall garantert et velfortjent kapittel i neste århundres «De nasjonale strateger».

For egen del vil jeg altså bivåne den videre utvikling utenfra. Jeg og Catalina, som er marinbiolog, ser nå frem til å ta i bruk vår entreprenørånd innen hennes fagområde og i hennes hjemland. Og å få lov til å være sammen.

annonse

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media