KOMMENTARER

Fedreland, liv og død på Cuba

Hvor lenge kan det revolusjonære regimet på Cuba overleve uten Fidel og Raúl Castro? Tåler det også denne krisa? spør Einar Hagvaag.

KØLLER: Såkalte «revolusjonære» kubanere væpnet med køller av tre inntok gatene for å vise støtte til president Miguel Díaz-Canel og hans regjering i bydelen Arroyo Naranjo i utkanten av Havana 12. juli. Dagen før hadde Cuba opplevd de største demonstrasjonene mot regimet på 30 år. Foto: YAMIL LAGE / AFP / NTB
KØLLER: Såkalte «revolusjonære» kubanere væpnet med køller av tre inntok gatene for å vise støtte til president Miguel Díaz-Canel og hans regjering i bydelen Arroyo Naranjo i utkanten av Havana 12. juli. Dagen før hadde Cuba opplevd de største demonstrasjonene mot regimet på 30 år. Foto: YAMIL LAGE / AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

«Fedreland og Liv» er en slags ny nasjonalsang for de opprørske demonstrantene på Cuba, som dukket opp i tusentall i flere byer på øya søndag og øyensynlig tok president Miguel Díaz-Canel og hans regjering på senga. Det er en sang laget og spilt inn av ei gruppe kubanske rappere i hovedstaden Havana og Miami i USA, som de la ut på internett i februar. «Fedreland og Liv» («Patria y Vida») er en bitter-humoristisk vri på det revolusjonære valgspråket «Fedreland eller Død» («Patria o Muerte») som den avdøde høvdingen og presidenten, «el comandante» Fidel Castro, hadde med i alle sine taler. Ansiktet til Fidel ses ennå på vegger her og der med dette slagordet.

De unge på Cuba, som aldri var med på revolusjonen i 1959, vil ha både fedreland og liv, heller leve enn å dø – av sult mens de står i kø eller av coronavirus fordi de ikke får vaksine. Og det gjelder åpenbart flere enn de unge.

UTVIST: Jean Carlos fra Cuba har ikke vært ulovlig i Norge, men hans norske kone har 90.000 for lite i inntekt til at han får oppholdstillatelse. Nå må han reise fra både kona og deres 9 måneder gamle datter. Video: Endre Vellene / Dagbladet Vis mer

Demonstrasjonene i byer og landsbyer utover landet var de største man har sett etter midten av 1990-tallet, da hjelpen fra Sovjetunionen forsvant. El Maleconazo skjedde i Havana 5. august 1994 og ble raskt slått ned. Etterpå kastet mer enn tretti tusen kubanere seg i sjøen med flåter og bilringer for å dra over sundet til USA, mens myndighetene så en annen vei. Men til forskjell fra da fikk protestene nå et nasjonalt omfang takket være internett og sosiale medier. Bare dråpevis har det etter hvert kommet fram hva som skjedde, på grunn av stadige avbrekk for både internett og mobilnettet.

Noen veteraner blant menneskerettsaktivistene sier politiets og sikkerhetsstyrkenes arrestasjoner bare kan sammenliknes med det som skjedde like før USAs mislykte invasjon i Grisebukta på Cuba i 1961. De vanlige mistenkte, veteraner fra kampen for ytringsfrihet og menneskeretter, møtte ansikter som de aldri hadde sett før i fengslene. En av disse, 59 år gamle Guillermo Fariñas, kjente ikke igjen noen fra opposisjonelle kretser. «Dere må endre dere! Dette er folket, og ikke bare folket, men ungdommen. Se på dem! De har bestemt seg for å ikke bare fortsette å dra fra landet, de vil ha endring her!» sa han til de som hadde arrestert ham.

I tillegg til å synge og rope «Fedreland og liv!» hørtes rop om «Frihet» og «Ned med diktaturet». Noen valutabutikker, hvor man må betale i utenlandsk valuta som kubanere flest ikke har, ble plyndret. Politibiler ble veltet, andre biler også, og det kom til sammenstøt med politiet, som først bare fulgte med, men seinere brukte tåregass. Alt dette er helt uvanlig på øya.

President Díaz-Canel svarte søndag med å be «revolusjonære» om å «innta gatene og bremse provokasjonene». Mandag talte han i fjernsyn, omgitt av sine viktigste statsråder, og han anklaget USA for å «varme opp» misnøye blant folk på grunn av økonomisk krise, varemangel og epidemi. «Ei lita gruppe kontrarevolusjonære» sto bak opptøyene og utførte «vandalisme». Men, han innrømmet også at det deltok folk med «legitime klager» og også «forvirrede revolusjonære». Det kunne virke som om landets ledere var mest forvirret.

Tirsdag var de «revolusjonære», tilhengerne av regimet, å se i gatene, mange av dem med køller av tre. Samtidig sendte presidenten ut to meldinger på Twitter: «Vi skal unngå revolusjonær vold, men vi skal undertrykke kontrarevolusjonær vold». «Kontrarevolusjonen drømmer om en krig mellom kubanere. Vi skal ikke gi dem gleden». Et tegn på hvor alvorlig regimet tar denne krisa er et hasteinnkalt møte i Politbyrået i Cubas Kommunistiske Parti søndag ettermiddag hvor tidligere president Raúl Castro var til stede. Han er ikke lenger medlem der.

Da Raúl Castro på partiets kongress i april trakk seg fra sitt siste verv, som partisjef, var Cuba på ny i mangesidig krise. Mens avdøde Hugo Chávez var president i Venezuela, øste han billig olje inn i kubansk økonomi, en hjelp som tilsvarte den overprisen sovjeterne hadde betalt for sukker fra Cuba. Men Venezuela er kjørt i grøfta. I 2020 sank Cubas brutto nasjonalprodukt med 11 prosent, anslås det, det verste økonomiske tilbakeslaget på tretti år. Fra nyttår slo regjeringa sammen landets to valutaer, som førte til 2400 prosent devaluering av pesoen. Prisene anslås å stige 500 prosent i år. Da hjelper det ikke å femdoble minstelønna og pensjonene, som de har gjort. Ikke finnes det penger til det heller.

Under president Barack Obama i USA var det et kortvarig tøvær på to år mellom de to land, men da Donald Trump tok over i USA strammet han til igjen, noe Joe Biden ikke har opphevet. De sindige opposisjonelle på Cuba har i årevis bedt USA oppheve straffetiltakene mot Cuba, som de mener bare virker mot sin hensikt og rammer kubanere flest. Forfatteren og journalisten Carlos Manuel Álvarez skrev onsdag i den spanske avisa El País: «Ordføreren i Miami, Francis Suárez, ber tåpelig om en militær invasjon av Cuba. Han gir seg ut for å være bekymret for protestene, men han driver innenrikspolitikk (i USA) og gir regimet i Havana et tilstrekkelig saftig argument (…)». USAs utenrikspolitikk overfor Cuba har vært 62 års fiasko.

Den økonomiske krisa er av gammel dato, men er nå på sitt verste på 30 år. Inntektene fra kubanske leger og sjukepleiere i land som Brasil og Venezuela er borte. Strømmen av penger fra slekt og venner i USA ble nesten stengt av Trump. Inntektene fra turismen forsvant med pandemien. Regimet har mange ganger forsøkt med økonomiske reformer, men de har vært halvhjertede og langsomme, og så har lederne ofte angret og opphevet dem. Regimet har overlevd mange kriser. Tåler det denne også? Det står om liv eller død.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer