KOMMENTARER

Fedreland, liv og død på Cuba

Hvor lenge kan det revolusjonære regimet på Cuba overleve uten Fidel og Raúl Castro? Tåler det også denne krisa? spør Einar Hagvaag.

KØLLER: Såkalte «revolusjonære» kubanere væpnet med køller av tre inntok gatene for å vise støtte til president Miguel Díaz-Canel og hans regjering i bydelen Arroyo Naranjo i utkanten av Havana 12. juli. Dagen før hadde Cuba opplevd de største demonstrasjonene mot regimet på 30 år. Foto: YAMIL LAGE / AFP / NTB
KØLLER: Såkalte «revolusjonære» kubanere væpnet med køller av tre inntok gatene for å vise støtte til president Miguel Díaz-Canel og hans regjering i bydelen Arroyo Naranjo i utkanten av Havana 12. juli. Dagen før hadde Cuba opplevd de største demonstrasjonene mot regimet på 30 år. Foto: YAMIL LAGE / AFP / NTB Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

«Fedreland og Liv» er en slags ny nasjonalsang for de opprørske demonstrantene på Cuba, som dukket opp i tusentall i flere byer på øya søndag og øyensynlig tok president Miguel Díaz-Canel og hans regjering på senga. Det er en sang laget og spilt inn av ei gruppe kubanske rappere i hovedstaden Havana og Miami i USA, som de la ut på internett i februar. «Fedreland og Liv» («Patria y Vida») er en bitter-humoristisk vri på det revolusjonære valgspråket «Fedreland eller Død» («Patria o Muerte») som den avdøde høvdingen og presidenten, «el comandante» Fidel Castro, hadde med i alle sine taler. Ansiktet til Fidel ses ennå på vegger her og der med dette slagordet.

De unge på Cuba, som aldri var med på revolusjonen i 1959, vil ha både fedreland og liv, heller leve enn å dø – av sult mens de står i kø eller av coronavirus fordi de ikke får vaksine. Og det gjelder åpenbart flere enn de unge.

Demonstrasjonene i byer og landsbyer utover landet var de største man har sett etter midten av 1990-tallet, da hjelpen fra Sovjetunionen forsvant. El Maleconazo skjedde i Havana 5. august 1994 og ble raskt slått ned. Etterpå kastet mer enn tretti tusen kubanere seg i sjøen med flåter og bilringer for å dra over sundet til USA, mens myndighetene så en annen vei. Men til forskjell fra da fikk protestene nå et nasjonalt omfang takket være internett og sosiale medier. Bare dråpevis har det etter hvert kommet fram hva som skjedde, på grunn av stadige avbrekk for både internett og mobilnettet.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer