Finsk mirakel

VENEZIA (Dagbladet): På Venezia-biennalen får man inntrykk av at «Det nordiske mirakel» er blitt et noe bortimot finsk fenomen .

«Det nordiske mirakel» ble et begrep i det internasjonale kunstlivet etter utstillingen «Les nuits blanches» («De hvite netter»), som Musée d'Art Moderne i Paris arrangerte for to år siden.

Suksessen på bortebane ble fulgt opp i fjor med mønstringen «Organising Freedom» i Moderna Museet, som siden vandret fra Stockholm til flere andre byer.

  • På Venezia-biennalen får man inntrykk av at «Det nordiske mirakel» er blitt et noe bortimot finsk fenomen . Finnene står ikke bare for, og preger regien på, det finsk/norsk/svenske samspillet i Sverre Fehns utstillingspaviljong. Fra Finland kom også det utrolige mannskoret «Huutajat»(«Brølerne»), som framførte nasjonalsangene på en hittil uhørt og helt uforglemmelig måte under den folksomme vernissasjen. Heftig og begeistret er bare fornavnet på deres mildt sagt ekspressive tale/syngemåte. De scenevante sangerne fikk også en internasjonal lytterskare under forestillingene «Beuys-song» i Teatro Tesse på Arsenale-området, som er et ledd i Harald Szeemanns manifestasjon «Menneskehetens platå».
  • Den sveitsiske hovedkuratoren har videre innbudt åtte yngre billedkunstnere fra Finland til sin hovedutstilling, og oktetten spiller over en vid skala; fra feministen Laura Horrelis verdenskart med de få markeringer av land som for tida har kvinnelig president, til installasjonskunstneren Maaria Wirkkala som lar publikum se seg selv fra oven når de titter opp mot en videoprojeksjon på en steinplate. Ellers gjør fotokunstnere seg sterkt gjeldende i det finske framstøtet. Det virker som om forgjengeren Esko Männikkö har vært viktig drahjelp, siden han tidlig på 90-tallet vakte furore med sine fabelaktige foto av enslige menn fra Suomis skoger.
  • Det finske formidlingssenteret for kunstutveksling med utlandet, FRAME, vet å spille på mulighetene gitt av sine landsmenns suksess, og lanserer prosjektet «Rock the Campo» med videovisninger i barer, restauranter og på storskjerm når middelhavsmørket legger seg over lagunebyen. Campo di Santa Margherita er dessuten en populær plass blant studenter og andre yngre grupper, som fanges inn gjennom den uhøytidelige presentasjonsmåten av videokunsten.
  • Sammen med det totale fraværet av norske kunstnere på hovedutstillingen viser finnenes framstøt med «rocka» video nok en gang betydningen av å ha et profesjonelt organ for internasjonal kunstutveksling. Det er sannelig på tide at Norge nå kommer etter.
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.