Fjorden som ble en ørken

Oslofjorden er i ferd med å drukne. Den trenger livredning nå.

TOM FJORD: En fisker venter håpefullt på napp ved Vippetangen i Oslo. Oslofjorden er i ferd med å kveles av utslipp. Den en gang så rike fjorden, tømmes for fisk. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
TOM FJORD: En fisker venter håpefullt på napp ved Vippetangen i Oslo. Oslofjorden er i ferd med å kveles av utslipp. Den en gang så rike fjorden, tømmes for fisk. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB Vis mer
Publisert

Fjordbyen Oslo er blitt en eventyrlig suksess. En grå containerhavn er forvandlet til strender, badeanlegg og utesteder, omkranset av noen av landets flotteste signalbygg. Da jeg vokste opp var det utenkelig å bade her innerst i fjorden. Under hetebølgen i juli var havnebassenget fullt.

Det yrende badelivet gir inntrykk av at fjorden igjen er ren og sunn. Langs gamle Akerselva står fiskerne tett og ingen nøler med å spise fangsten til middag.

E. COLI: På grunn av onsdagens heftige regnvær fraråder Oslo kommune til å bade i indre Oslofjord. De fleste holdt seg på brygga på Sørenga, men noen hoppet i vannet. Reporter: Henning Lillegård. Reporter/video: Mariann Habbestad. Vis mer

Det er god reklame for hovedstaden, men et falskt bilde. Under den idylliske overflaten, er det helt naturkrise. Oslofjorden er på randen av kollaps, som Dagbladets matskribent Christopher Sjuve omtalte den dramatiske utviklingen i en reportasje i Magasinet tidligere i sommer. Han er ikke alene om den oppfatningen. Den deles av ekspertene, blant annet i Havforskningsinstituttet. Det som en gang var en av landets rikeste fjorder, hvor det krydde av feite torsk, sild og brisling, hvor det var hval og tunfisk og svære håkjerringer, er i ferd med å bli en ørken.

Hvordan kunne vi la det skje?

Vi kan ikke bare skylde på globale klimaendringer. Utviklingen er i høyeste grad menneskeskapt av de 1,6 millioner innbyggerne langs fjorden som bokstavelig talt slipper dritten sin uti havet de angivelig elsker, av utbygging i strandsonen, av trålfiske og overfiske, av giftige utslipp fra landbruk og industri og generell forsøpling. Det er nesten ikke til å tro hvordan vi med åpne øyne har fortsatt å overbeskatte og forurense fjorden lenge etter at kunnskapen om konsekvensene var kjent. For det som har skapt ubalanse i fjorden er våre egne utslipp, fra landbruket og kloakk.

I dag er Oslofjorden nesten tom for fisk.

Det kan vel ikke være sant? I sommer fortalte hyttenaboen i Ytre Oslofjord at de fikk så mye makrell en dag at de måtte stoppe for å holde snekka flytende. Andre har sikkert lignende historier fra de seinere åra. Men det er snakk om fisk på besøk, ikke en lokal bestand. Torskestammen i Oslofjorden er så å si utryddet, og det ble for sent innført forbud mot å fiske torsk i 2019. Torsken har for lengst svømt videre. De unge torskene som er igjen havner fortsatt i trålen. Som Harald Heide-Steens ubåtkaptein ville sagt; det er vanskelig å se det forbudet under vann.

Regjeringen har visstnok en plan. Statsminister Erna Solberg i kystnasjonen Norge er FNs høyeste beskytter av havforskningstiåret, og det burde forplikte. I vår kom endelig planen for å redde Oslofjorden. Beskrivelsen av tilstanden er realistisk; de 63 punktene ikke i nærheten av hva den prekære situasjonen krever. Det er planer om nye planer. Det ekspertisen mener ville ha langsiktig effekt er fiskeforbud i for eksempel ti år og forbud mot høstpløying i landbruket. Det skjer vel neppe med en rødgrønn regjering heller, og det må være frustrerende for fagfolkene i Havforskningsinstituttet at regjeringer ikke hører på sin egen ekspertise.

Den katastrofale utviklingen i Oslofjorden er et fascinerende eksempel på hvor lite ansvar folk flest tar for miljøet rundt seg. Rundt denne fjorden bor det altså en tredjedel av Norges befolkning, og det er landets mest hyttetette område. All statistikk sier at de er blant landets mest ressurssterke og debattglade mennesker. De fleste av mine hyttenaboer der ute i havgapet stemmer neppe MDG, men de elsker naturen og havet. I lang tid har de snakket om den bekymringsfulle utviklingen, om fisken som forsvant og østersen som overtok for blåskjellene. De har sett og opplevd den negative utviklingen som forurensing medfører.

Men hvorfor krever ingen handling i sin egen fjord? Mens slagene står om Lofoten og Repparfjord, om cruisebåter i Geiranger, er det få som står på barrikadene for Oslofjorden som er i ferd med å kollapse. Her svikter Oslo-fokuset fatalt.

FN har definert dette tiåret som en innsats for restaurering av økosystemer. Den økende oppmerksomheten om at økologien forstyrres og ødelegges av menneskers forurensing, er kanskje lettere å fatte enn klimamål. Beskrivelsen av Oslofjordens kollaps, er likevel et dokument over hvordan selv opplyste nordmenn ikke ville se konsekvensene av egne handlinger.

Oslofjorden trenger en redning som Oslo havn. Rent badevann er en kommersiell interesse, men det bør også en levende fjord være. Vi må få torsken og tangen tilbake.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer