DEBATT

Fredsavtalen med FARC:

Flykter fra blodbad

Jubileet for den colombianske fredsavtalen markeres ved at antallet internflyktninger i Colombia ser ut til å bli det høyeste på mange år. Disse menneskene flykter fra et blodbad som har eskalert etter fredsinngåelsen med FARC.

GALSKAP: Rivalisering over den eksplosivt voksende kokainøkonomien i Colombia har ført til en paranoid galskap som gjør at massakrer på sivile er mangedoblet de siste årene, skriver kronikkforfatteren. Her fra et av de største kokainbeslagene i år. Foto: Det colombianske forsvaret / AFP
GALSKAP: Rivalisering over den eksplosivt voksende kokainøkonomien i Colombia har ført til en paranoid galskap som gjør at massakrer på sivile er mangedoblet de siste årene, skriver kronikkforfatteren. Her fra et av de største kokainbeslagene i år. Foto: Det colombianske forsvaret / AFP Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Øystein Schjetne
Øystein Schjetne Vis mer

Denne uka besøkte FNs generalsekretær António Guterres Colombia for å markere 5-årsdagen for underskrivingen av fredsavtalen mellom regjeringen og FARC. Tidligere i høst påpekte han at fredsprosessen nå står «overfor enorme utfordringer og risikofaktorer».

ØKENDE TREND: Line Vold mener økningen i antall sykehusinnleggelser og smittede er bekymringsverdig. Reporter: Marie Røssland. Video: Vegard Krüger. Vis mer

Det er ingen overdrivelse. Antallet mennesker som har måttet flykte i år, ligger an til å bli det høyeste siden fredsforhandlingene tok til for et knapt tiår siden, rundt 90 000. Det er så mange at om disse flyktningene med sitt jordiske gods på ryggen hadde stilt seg på rekke, ville den strukket seg fra Stortinget og ned til Sarpsborg. Og tar man med mørketallene, hvori jeg selv inngår, ville den nådd langt inn i Sverige.

Disse menneskene flykter fra et blodbad som har eskalert etter fredsinngåelsen med FARC. Aktørene som ikke demobiliserte – paramilitære, geriljaer, narcos, bacrims, meksikanske karteller, kriminelle politikere og en livsfarlig landeieradel, for å nevne noen – kjemper om kontroll.

Kontroll over de illegale økonomiene FARC trakk seg ut av, kontroll over krigsbyttet (som hundretusener av gårder bøndene ble fordrevet fra), kontroll over sannheten om krigsforbrytelsene, og kontroll over den eksplosivt voksende kokainøkonomien.

Da må de beskytte seg mot rivaliserende konstellasjoner. Det er denne paranoide galskapen som har ført til at massakrer på sivile (som mistenkes for å støtte fienden) er mangedoblet de seinere åra. Og det er behovet for alltid å være sterkere enn rivalen som gjør at rekrutteringen av barnesoldater atter eksploderer.

Deres interesser er kort sagt diametralt motsatte av det fredsavtalen søker å oppnå: Oppreisning, rettferdighet, utbygging av legale økonomier og bekjempelse av de illegale. Dermed blir de sosiale lederne som er satt til å drive denne økonomiske krigføringen mot de kriminelle aktørene militære mål. Over 1000 er myrdet siden fredsavtalen ble inngått – gjerne sammen med familiemedlemmer og ofte på bestialsk vis.

Det er disse drapene SVs Kari Elisabeth Kaski refererer til da hun i forrige uke stilte et skriftlig spørsmål til utenriksminister Huitfeldt om Norge vil «stille tydelige, offentlige forventninger om at Colombia begynner å levere resultater i form av reduksjon i angrepene på miljø- og menneskerettighetsforkjempere»? Problemet er at det «Colombia» hun sikter til – en tradisjonell stat med voldsmonopol – ikke eksisterer.

Det «Colombia» som de 90 000 fordrevne i år kjenner, ser for eksempel ut som dette:

Jeg ble for noen år siden invitert for å holde foredrag om en av Colombias legendariske folkemusikkomponister, og kvelden før konferansen begynte ble det arrangert en intimkonsert på en hacienda. I den tropiske natta ankom den ene etter den andre av dette grensefylkets notabiliteter; politikere, bedriftseiere og … andre. Noen hadde livvakter, mens andre kom omgitt av en liten hær. Som en av Colombias folkekjære sangere som det ble hevdet nylig hadde stått bak drapet på sin kones rival om ordførerembetet.

Etter hvert ble jeg ført gjennom en sirkel av tungt bevæpnet politi for å hilse på arrangøren – guvernøren som hadde brukt komponistens sanger aktivt i valgkampen for å legitimere sitt kandidatur. For de øvrige metodene var ikke like legitime, blant annet hadde han ifølge ryktene systematisk tatt livet av sine politiske rivaler. Eller deres familiemedlemmer.

Da disse ryktene noe seinere havnet på forsiden av hovedstadsmediene, truet han også journalistene der på livet. Men da grep staten endelig inn, og han ble pågrepet av en taktisk politienhet fra Bogotá. På tross av at det lokale politiet i hans livgarde skjøt godt fra seg.

Han var mistenkt for å stå bak 133 drap, men ble til slutt funnet skyldig i seks og dømt til 95 års fengsel. Hvorfra han fortsatte å utpeke sine folk til fylkets sentrale politiske stillinger. Dette er den colombianske staten som det internasjonale samfunn altså mener skal beskytte de ubevæpnede sosiale lederne som skal prøve å ta den økonomiske makten fra paramilitære grupper og karteller.

Colombia er, i likhet med mange av produksjons- og transittlandene i narkotikaøkonomien, et føydalaktig samfunn. Sentralmakten kontrollerer de store befolkningssentraene og regioner der store legale økonomier kan skattlegges. Men som en «føydalherre» gir den tillatelse til «vasaller» i den illegale økonomien å utnytte de mer økonomisk og geografisk perifere regioner som de måtte ønske.

De setter gjerne opp en pantomime for å foregi at den har kontroll også der, men ofte skal det en blamerende mangel på finesse til – som i saken med den morderiske guvernøren – før staten ser seg tvunget til å gripe inn.

Å appellere til denne luftspeilingen av en stat er derfor «verdens største slag i luften». Verdenssamfunnet må begynne å legge mer realistiske analyser og modeller til grunn hvis det ønsker å bidra til å skape fred og utvikling i denne type samfunn. Et veikart for implementering må ta utgangspunkt i det faktiske terrenget.

Og slik verdens land struper utslipp av klimagasser, bør de prøve å strupe også de illegale økonomiene. Kokainskam burde vært like utbredt som flyskam. Men nå når økende etterspørsel de seinere åra har medført en firedobling av kokainproduksjonen i Colombia vil drapene på de sosiale lederne neppe opphøre før alle sammen har lagt ned arbeidet.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer