KOMMENTARER

Flytter inn i blokka

MDG melder seg inn i venstresida for å unngå å havne i en grønn skygge.

MELDER SEG INN: Så lenge MDG har holdt på blokkuavhengigheten, har det vært enklere for særlig Arbeiderpartiet å holde dem på en armlengdes avstand. Foto: Heiko Junge / NTB
MELDER SEG INN: Så lenge MDG har holdt på blokkuavhengigheten, har det vært enklere for særlig Arbeiderpartiet å holde dem på en armlengdes avstand. Foto: Heiko Junge / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det verste som kan skje for et radikalt parti som Miljøpartiet de grønne (MDG), er at det ikke betyr noe særlig. En høy og klar stemme som ingen bryr seg om - det er nesten pinlig.

Likevel er det akkurat denne posisjonen MDG må forsøke å unngå å havne i fram mot valget neste høst. Partiledelsens forslag om å søke samarbeid med Arbeiderpartiet og SV etter valget, og dermed i praksis peke på Støre som statsministerkandidat, er et forsøk på å komme unna en skyggetilværelse i norsk politikk.

Mens MDG i lokalvalget sist mange steder spilte en helt sentral rolle i valgkampen, er de nå litt «til overs» i det politiske landskapet. Det skyldes egentlig ikke de politiske sakene, men de øvrige alliansene og størrelsen på partiene.

MILJØVENNLIG JUL: MDG-leder Une Aina Bastholm skal feire jul blant pinnekjøtt og tradisjoner. Selv har hun klare ideer om hvordan julefeiringa kan bli hakket mer miljøvennlig. Video: Jostein Sletten. Klipp: Ørjan Ryland / Dagbladet Vis mer

MDG sier fortsatt at de er et blokkuavhengig parti, men at det er satt «på vent» foran neste valg. Det er like greit, for på høyresiden vil det være lite å hente for MDG ved stortingsvalget 2021. For at MDG skulle kunne spille en rolle på høyresida, måtte det ha vært et realistisk flertallsalternativ her uten Frp – det eneste partiet som MDG eksplisitt sier det vil være umulig for dem å samarbeide med.

Forutsetningen for at en høyresideallianse skal være mulig, er at Høyre snur den svakt negative trenden og vokser seg store fram mot valget, at Venstre og KrF begge kommer over sperregrensa, og at MDG kommer over 10-tallet på målingene. Det ser ikke ut til å slå til.

Dermed er avklaringen fra MDG-ledelsen om et ønske om å samarbeide til venstre egentlig bare en dyd av nødvendighet. Her må de dessuten posisjonere seg for ikke å bli dyttet ut av det gode selskap. Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet forsøker å utdefinere MDG. Ingen av dem vil ha MDG med i regjering. Senterpartiet ser dem som politiske fiender, og forsøker til dels å dyrke dette fiendebildet. Arbeiderpartiet ser dem som en potensiell trussel. Dersom det framstår som Ap-velgere må til MDG for å finne skikkelig klima- og miljøpolitikk, kan det tappe Ap ytterligere – særlig for unge velgere.

Så lenge MDG har holdt på blokkuavhengigheten, har det vært enklere for særlig Arbeiderpartiet å holde dem på en armlengdes avstand. En potensiell Erna-alliert er lettere å avvise enn en parti med samme mål - regjeringsskifte. Nå som MDG peker på venstresiden, melder det seg på, eller skal vi si – presser det seg inn i – Arbeiderpartiets planer for tida etter valget neste høst.

Dermed ser det også ut som partiledelsen i MDG lykkes med to viktige avklaringer som de ønsket å gi i god tid før stortingsvalget neste høst: De skulle bort fra ordningen med to talspersoner, og over til en eneledermodell. I tillegg skulle de gi velgerne svaret på hvem MDG foretrakk som regjeringspartner. Det første er avklart, og det neste får vi svaret på etter partiets landsstyremøte i helga. I så fall tyder det også på et parti som har orden internt på strategi og retning for partiet.

I tillegg til behovet for posisjonering på venstresida, er det en viktig grunn til for at MDG peker ut retning nå. MDG har mange unge velgere. Det er et gjentakende problem at partiet får gode meningsmålinger fram mot valget, men at oppslutningen likevel svikter. De unge gidder ikke stemme. Ved å ha et enklere og tydeligere budskap om å skifte ut regjeringen, håper de å kunne jage velgerne inn i stemmelokalene. Det trenger de. Partiet har ligget stabilt over sperregrensa på fire prosent over lang tid, men trenden i oppslutning er samtidig synkende.

Venstredreiningen har likevel en svakhet. Argumentet om at det vil være lettere å drive fram klimapolitikk på venstresida enn høyresida, er enkelt å utfordre. Frp dyrker klima- og miljøopposisjonen hardest av alle, men Senterpartiet følger hakk i hæl. Høyre har en like sterk klimaprofil som Arbeiderpartiet. Her må MDG utdype hva som gjør at de mener venstresidas løsninger er bedre.

Hele denne strategien peker nok mot det som er MDGs fremste mål: Å endelig komme seg over sperregrensa og rykke inn på Stortinget med en stor partigruppe til høsten. Da kan de få en avgjørende rolle i norsk politikk. Det vil være marginer som avgjør om Ap, SV og Sp får flertall alene. MDG kan få reell innflytelse som flertallsgarantist dersom den rødgrønne troikaens flertall glipper. Alternativ kan de plassere seg i en effektiv klima- og miljøopposisjon til et rødgrønt regjeringsprosjekt som de ikke får være en del av. Begge deler vil gi dem nettopp det den radikale profilen deres trenger – en stemme som de andre partiene må høre på.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer