KOMMENTARER

Klimatoppmøtet i Glasgow:

Følger oppskriften på å bryte Paris-målene

Støres folk har lengst lagt en plan for hvordan oljenasjonen Norge skal møte en varmere verden. Den er offentlig tilgjengelig, den er ikke oppløftende – og kakebakeren Støre følger oppskriften nøye.

TIL GLASGOW: Støre reiser på sitt første oppdrag som statsminister, til klimatoppmøtet i Glasgow. Han stiller forberedt, skriver Dagbladets politiske redaktør. Foto : Hans Arne Vedlog / Dagbladet
TIL GLASGOW: Støre reiser på sitt første oppdrag som statsminister, til klimatoppmøtet i Glasgow. Han stiller forberedt, skriver Dagbladets politiske redaktør. Foto : Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

«Framtidsbilde B kjennetegnes av sein omstilling. Her får vi en kraftig innstramming av klimapolitikken etter 2030 samtidig som skadevirkningene av klimaendringer etter hvert blir store. Her blir konsekvensene av klimapolitikken betydelig, men de kommer «forsinket», fra 2030, samtidig som klimaendringene får store konsekvenser. Vi anser dette som det mest sannsynlige framtidsbilde.»

Sitatet over er hentet fra tidsskriftartikkelen «Norsk utenrikspolitikk i en varmere verden» fra 2018. Artikkelforfatterne er Thomas Boe Hornburg og Ole Jacob Sending. Begge var på det tidspunktet tilknyttet Norsk utenrikspolitisk institutt, men Hornburg har i dag en annen rolle. Han har de siste åra vært Jonas Gahr Støres nære rådgiver og er nå hans statssekretær. Mandag gjør Støre sin første opptreden på den internasjonale scenen som Norges statsminister, på klimatoppmøtet i Glasgow.

Å lese artikkelen fra 2018 er interessant – det er som å lese en dreiebok for Støres tilnærming til toppmøtet. Og det er ikke oppløftende.

KOMMENTATOR: Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KOMMENTATOR: Politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Det er skyer på horisonten. Ikke bare for verdens klima, men også for Norges internasjonale omdømme. I forkant av klimatoppmøtet har FN og Det internasjonale energibyrået (IEA) lagt stort press mot fossilproduserende land – på en helt annen måte enn tidligere. Dette er Støre og Norge forberedt på. Hornburg og Sending bruker god plass på temaet omdømme i artikkelen, og skriver blant annet: I «Fremtidsbilde B» blir det «økt omdømmerisiko for Norge».

Det betyr ikke at Støre bøyer av. Foran toppmøtet har Støre derimot krummet nakken og gitt et intervju til prestisjeavisa Financial Times. Der slår han fast at Norge må fortsette å lete etter olje for å få til det grønne skiftet. Utspillet var såpass oppsiktsvekkende at det også ble tittelen: «Drilling shutdown would mean end of green transition, Norway PM warns».

Vi er vant til argumentet fra norsk politisk debatt. Arbeiderpartiet kom seirende ut av valget med en variant av dette. Utenlands er nok dette likevel underlige toner å høre fra Norge – landet som har vært en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet helt fra starten. For de tusenvis av deltakerne som i lang tid har forberedt seg på toppmøtet i Glasgow lyder det definitivt merkelig.

Politikken strider fundamentalt med hva FN og IEA sier, nemlig at det allerede er planlagt produsert mer fossile brensler enn verden tåler å bruke dersom vi skal klare å holde oss under 1,5 graders temperaturstigning. Norsk oljepolitikk handler dermed i praksis om å posisjonere seg for å være et unntak fra regelen. Andre må omstille seg raskt, vi vil gjerne vente.

Norge posisjonerer seg altså for «Fremtidsbilde B.» I denne framtida «passerer oppvarmingen 1,5 grader celsius i 2030, og 2 grader celsius i 2050», for å sitere Hornburgs og Sendings artikkel.

Artikkelen er ikke akkurat noen ond, hemmelig plan. Den er høyst offentlig, og sist republisert hos nettstedet Energi og klima i september i år. I innledningen skriver Hornburg og kollegaen at «Å hindre dramatiske klimaendringer bør ha høyeste prioritet i norsk utenrikspolitikk.»

Likevel; å forfølge dette målet selv, med rask omstilling i et «Framtidsbilde A» vil by på utfordringer for olje- og gassnasjonen Norge, forteller artikkelen.

Den forteller også at «Framtidsbilde B» kan ha sine fordeler. For Norge.

«Enda mer av verdiene av våre gjenværende petroleumsressurser vil da være hentet opp og brukt, eller plassert i Statens pensjonsfond – utland. Hvis vi bare ser på følgene av klimapolitikk er situasjonen i framtidsbilde B derfor enklere og mer fordelaktig for Norge»

Hornburg og Sending har heldigvis råd for den økte omdømmerisikoen som Norge vil møte i en b-framtid. Risikoen kan dempes, slik: «Norge kan for eksempel ta lederskap for ett eller flere nye teknologiprosjekter hvor Norge har fortrinn. I en verden hvor klima er viktigere, vil internasjonale klimaentreprenører også bli viktige».

Dette er omtrent som å høre partiprogrammet til Arbeiderpartiet, og som å lese Støres talepunkter som han har med i kofferten til Glasgow: Fortsatt videre oljeleting, med lovnader om å satse stort på nye, grønne næringer som resten av verden også vil kunne dra nytte av.

Støre er kjent for å være en god kakebaker. Han følger også oppskriften fra 2018-artikkelen nøye.

Støre & co. føler seg sikkert lure og godt forberedte. Men hva hvis planen baserer seg på en dårlig analyse? Statistisk sentralbyrå kom i fjor ut med en rapport som regnet på hva en gradvis utfasing av norsk petroleumsvirksomhet ville ha å si for norsk økonomi. Den blir slett ikke så vanskelig som Hornburg og Sending argumenterer for i sin gjennomgang. Faktisk langt ifra.

SSB-forskerne beregner at verdien av fastlands-BNP (brutto nasjonalprodukt) faller med en halv prosent i 2050 i forhold til hva den ville gjort med full aktivitet. En halv prosent. Dette er i et scenario der man stopper tildeling av nye letearealer, og hvor oljeselskapene bare får videreføre feltene de har i drift i dag – pluss at det tillates utvikling av felt som er tildelt innen utgangen av 2021.

Kanskje regjeringen bør lage en oppdatert versjon av den utenrikspolitiske analysen sin, med nye funn?

En skal kanskje ikke legge for mye skyld på en utenrikspolitisk artikkel. Det er politiske jernlover i Norge som gir oljepolitikken et særlig vern. Den norske modellen, trepartssamarbeidet mellom staten, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden, betyr at ingen rundt bordet egentlig har interesse av å gjennomføre en omstilling som går på bekostning av petroleumsnæringen. Den amerikanske forskeren Matto Mildenberger har skrevet boka «Carbon Captured: How Business and Labor Control Climate Politics», der norsk klimapolitikk er et av temaene.

Han er intervjuet av Dagbladet, og beskriver et behov for en uavhengig part rundt bordet i den norske modellen. De finnes. Organisasjonen Skift - næringslivets klimaledere, fyller et tomrom som NHO etterlater seg i Norge. I LO er det egentlig flertall for en mer restriktiv oljepolitikk, men fordi Fellesforbundet som organiserer industriarbeiderne «eier» saken, får deres linje styre. Et godt eksempel på at det kan slå direkte ut i politisk veivalg så vi i høst. Midt under regjeringssonderingene mellom Ap, Sp og SV på Hurdal gikk Fellesforbundets leder Jørn Eggum ut og sa at SV «ikke har greie på oljepolitikk».

Nå er Støre i Glasgow med plan b i reiseveska. Den viktigste konklusjonen fra dette er også den mest dramatiske. Det betyr i ytterste konsekvens at den norske regjeringen egentlig ikke tror på det klimatoppmøtet kjemper for å holde liv i: 1,5-gradersmålet. Kall det gjerne en litt røff start på uka.

Les alt om klimatoppmøtet Les alt om klimatoppmøtet

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer