KOMMENTARER

Folk og revisorer i Kardemomme by

Jeg har nettopp hatt mitt livs merkeligste teateropplevelse. Hovedregissøren var Covid-viruset. Og hovedrollen ble Abid Rajas.

På scenen var det langt mer folksomt enn i salen. Der var det 21 skuespillere og et orkester på sju. Og alle spilte de det de maktet for bare oss to, skriver Dagbladets anmelder Andreas Wiese - som i tillegg til å anmelde har skrevet denne kommentaren. Foto:
På scenen var det langt mer folksomt enn i salen. Der var det 21 skuespillere og et orkester på sju. Og alle spilte de det de maktet for bare oss to, skriver Dagbladets anmelder Andreas Wiese - som i tillegg til å anmelde har skrevet denne kommentaren. Foto: Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Folketeatret, den gamle operaen på Youngstorget er Oslos største teatersal. Den har 1401 polstrede seter, stor bar og vrimler til vanlig med liv. Men på den store premieren på selveste «Folk og Røvere i Kardemomme by» var det 2, altså to, publikummere i salen. Meg og en enslig anmelder til. Samt 1399 tomme seter, som heiet på Kasper, Jesper og Jonatan. Jeg er på plass for å anmelde en forestilling som ikke får lov til å ha publikum. (se side 33)

REAGERER: Tirsdagens Dagsnytt 18-debatt har skapt debatt. Her kan du se deler av innslaget. Video med tillatelse: NRK Vis mer

På scenen var det langt mer folksomt enn i salen. Der var det 21 skuespillere og et orkester på sju. Og alle spilte de det de maktet for bare oss to, der vi satt på lovlig avstand, så langt fra hverandre at vi måtte ha ropt om skulle snakket med hverandre.

Et merkeligere utslag av vår viruskrise og våre Covid-regler skal man lete lenge etter. Om 30 år kommer jeg sikkert til å fortelle barnebarn om den gang jeg fikk en hel Kardemomme by for meg selv – en opplevelse som ville kostet godt over 250 000 kroner billetten, om jeg hadde måttet betale. Like underlig er det å rusle helt ensom rundt i gigantteatret i pausen. Problemet i teaterpauser er sjelden at man føler seg ensom. Det er alvorlig når situasjonen har vart så lenge at man har begynt å savne toalettkøer.

På overflaten så det slett ikke ut som det er synd på produsent Scenekvelder. De var blant stimuleringsmodellens vinnere, målt i tildelte kroner. 17 831 994 kroner har Scenekvelder fått i stimuleringsgaranti for å spille Kardemomme by for oss to. 17,8 millioner for å spille for tom sal kan lyde hyggelig som forretningsmodell, selv om det er forferdelig for skuespillerne. Men det er utgifter som dekkes – det vil sier lønn til skuespillere, musikere, sceneteknikere og alle bak, til scenografi i Scenekvelders maksimalistiske stil. Produsentene får bare beregne seg 3 prosent driftsoverskudd. Og det er her det blir virkelig vanskelig: Utgiftene var 29 millioner. Scenekvelder hadde bare fått 60 prosent av hva de søkte om. Og det fikk de vite fem dager før premieren. Da er alle regninger på vei, alle kontrakter skrevet, alle beslutninger tatt.

For andre var det verre: Det var mange som fikk avslag. Det var ikke midler nok, viste det seg. Abid Raja fikk ikke ristet penger nok ut av Finansdepartementets lommer. Så kan det søkes igjen, men det blir i ettertid. Mange lot seg stimulere av løftene om stimuleringsmidler. De startet opp. Hvordan kunne de være så vågale? Tja, de stolte vel på kulturministeren.

- Tiden er inne for å stimulere til økt aktivitet i kultursektoren sa Abid Raja. Stimuleringsmodellen skulle sikre aktørene, selv om viruset tvang publikum vekk. Og i Oslo ble antall tillatte publikummere null. Ikke si noe til Senterpartiet, men slikt kan til og med gi utfordringer i ESA – Eftas overvåkingsorgan som passe på at Norge følger EØS-reglene.

Men i en krisesituasjon blir forskriftene til underveis, endres underveis, og svikter underveis. Det er lov å synes synd på de stakkarene som må administrere slike regler, men statsråd Raja måtte da holde det han lovet når bransjen gjorde det han ba dem om? De hadde holdt hjulene i gang mot løfter om rikelig med lovlige stimuli.

Nå er det Kulturrådet som kjøper «billettene», som eneste kunde i Oslo. Men hva og om de betaler, fikk man visst først vite underveis, eller i ettertid. Det ga Kulturrådet en makt de neppe ønsket seg: Det måtte avgjøre hvem som fikk, og hvor mye hver fikk. Her var det for store løfter og for små midler. Men de måtte fordele impro-kriterier. Det ble nærmest en ny teatersport.

Og makten skulle ruve også i ettertid: Da kommer revisorene. De skal påse at pengene er fornuftig brukt, at ikke kostnadene er «uforholdsmessig høye etter forskriftens paragraf 8». Hva betyr det? Kunne kanskje Kardemomme by nøyd seg med en dromedar istedenfor en kamel? Spart en pukkel og en statist bak i kamelen? Hvor mye trenger nå en scenografi å koste? Svaret kom kanskje i neste runde av stimuleringslotto – scenelivets Joker Nord.

Og så, i skrivende stund stiger Abid Raja ned som den rene Deus Ex Machina, guden som ble heist ned i tauverk i klassisk gresk drama og løste alle problemer. Mere penger! Etter klagestormen har regjeringen plutselig funnet 400 nye millioner. Nå kan alle søke på nytt. Koronapandemien gjør alt uforutsigbart, forklarer kulturministeren, og hvem passer vel bedre enn Abid Raja da?

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer