På mandag sto jeg fram med min historie om mobbing i Dagbladet, og med en podkast-episode i NRK-podkasten «Burde vært pensum». De to siste dagene har vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Nå vil jeg gjerne fortelle deg hva som skjedde.

Jeg er mest komfortabel med å formidle fag og vitenskap, om det er på sosiale medier eller på TV/radio. Det er tryggest når det er snakk om vitenskap, og vanskelig når det er personlig. Jeg gikk mange runder med meg selv på om jeg ville åpne opp og fortelle alt det vonde som hadde skjedd. Hva var det som holdt meg tilbake?

Jeg gravde og pirket i følelsene mine, og snart kom det til overflaten. Skam. Jeg visste det ikke var logisk – i hodet mitt.

Men i hjertet mitt føltes det som om jeg har fortjent det som skjedde med meg. At det var min skyld at jeg ble plaget, fysisk og psykisk, i tre år. Psykologien i disse følelsene var så skremmende for meg, så aldeles rystende, at jeg visste jeg var nødt. Jeg måtte fortelle det som hadde skjedd.

Hva er poenget med å ha en stor plattform hvis du ikke bruker den til noe?

Skam er et kraftig sensurerende lokk. Det gjør at vi holder vonde ting inni oss, at vi tier, og at vi ikke forteller om det som har skjedd. Vi biter tennene sammen, og hver gang den såre følelsen kommer, så lukker vi oss mer og mer. Til slutt er det bare en forknytt muskel igjen av det som egentlig skal være et menneske.

Det varierer fra år til år, men den siste Elevundersøkelsen viser at mobbing øker i grunnskolen, og rundt 58 000 barn blir utsatt for mobbing.

Voksne blir også utsatt for mobbing, og det er vanskelig å få et helt solid tallfeste på hvor mange det er snakk om. Da jeg jobbet med NRK-podkasten, gikk jeg dypt inn i disse tallene, i statistikken, og tenkte: dette er jo meg.

Jeg er en av disse titusenvis av skjebnene. Men jeg er jo en person, ikke et tall.

Og det slo meg at det som forsvinner når vi snakker om mobbing, er menneskene bak. Historiene. Og noen av de historiene vil jeg fortelle deg om nå.

- 58 000 barn mobbes på skolen

Da jeg våknet mandag morgen, var jeg herjet av dårlig søvn natta før. Jeg visste at det var premiere for podkastepisoden. At Dagbladet ville trykke saken med meg utover dagen. Jeg var nervøs, urolig, og rastløs. Og, hvis jeg er helt ærlig med deg, redd. Hva jeg var redd for, vet jeg ikke helt. Redd for å bli ledd av? Redd for å ikke bli trodd? Redd for at noen skulle si at jeg måtte slutte å syte, og komme meg over det? Det var tross alt 20 år siden.

Formiddagen gikk og det var ingen tegn på at noen hadde fått med seg den såre bomba jeg hadde sluppet ut i verden. Ettermiddagen var helt stille.

Jeg jobbet med et manus, men klarte ikke å konsentrere meg, og da kvelden kom, la jeg ut et innlegg og en story på Instagram. Så eksploderte det.

Jeg har mistet tellingen på hvor mange historier jeg har hørt de siste to dagene. Innboksen min på Instagram har vært full av beretninger.

Jeg har fått gripende, vonde, fæle, hjerteskjærende historier på meldinger fra følgere som ikke bare har opplevd det samme som meg, men som også har opplevd verre ting.

Som har blitt hakket og tråkket på, slått og banket, som har blitt truet med kniv, som har bodd i et trykkende mørke som nesten har knust dem.

Som har fått selvbildet revet i filler, som verken tror på seg selv eller sine egne evner, eller som tror at de noen gang kan klare noe som helst.

Noen av dem har fått hjelp, andre har ikke, og for mange av dem – og det er dette som er det aller viktigste – har de verken snakket eller skrevet om sine erfaringer. De har skammet seg. De har internalisert det de har hørt så mange ganger – det er noe feil med deg. Og dette er din skyld.

Den samme skammen som jeg har følt på. Jeg kjente den igjen med en gang.

De er voksne nå, men bærer med seg sårene. De usynlige sårene. Disse vil vi aldri se i mobbestatistikken. Faktisk vil vi ikke høre om dem, heller. Noen sier de er redde for folkemengder. Det minner dem for mye om situasjoner der de mistet kontrollen for lenge siden.

Andre sier de ikke tåler kritikk, fordi det tar dem tilbake til skolegården med en gang, der de ble kritisert hver dag. Noen får seg ikke venner, fordi de sliter med å stole på andre mennesker, og andre er arbeidsledige fordi de sliter med senskader fra det de gikk igjennom som unge. Felles for dem, er at de ikke snakker om det. De har ikke våget. De skammer seg.

Sladder mobbetall

Men nå forteller de det til meg. Og i løpet av mandagskvelden, begynte andre å fortelle sin historie offentlig. De la ut stories, eller innlegg på Facebook, eller tok en samtale med noen de er glad i. Noen sa at de ville fortelle det som hadde skjedd, men visste ikke helt hvordan ennå. Noe ubeskrivelig hadde lettet. Etter mange år, var det som føltes så umulig, plutselig mulig.

Jeg kan ikke ta på meg noe av æren her, for dette handler ikke om meg. Dette handler om hva som skjer når vi åpner oss, hvor katalyserende ærlighet og sårbarhet er, og hvordan det skaper store ringvirkninger å sette ord på det vonde.

Det tar brodden av skammen. Og bryter den mørke og noen ganger livslange tausheten.

Når noen snakker, er det lettere for andre å snakke. Når noen åpner døra så vidt på gløtt, er det lettere å gå gjennom. Og for hver gang noen går gjennom, blir døra større.

Så vi må snakke. Vi må fortelle historiene våre. For vår egen del, for å komme videre, for å sette ord på det som skjedde, men også for å vise samfunnet den usynlige delen av statistikken. At menneskeliv blir ødelagt. At vi får sår som aldri helt blir bra igjen. Vi trenger en metoo for mobbing.

Mobbing må snakkes i hjel.