KOMMENTASJE: For et merkelig, merkelig opplegg. Her har du Jeff Beck. Gitaristenes gitarist. Mannen som for fansen er blant gammelmannsrockens gitarguder - men som for mange andre er en mann som først og fremst lager heismusikk med gitar.
Og så har du Johnny Depp. Skuespillernes skuespiller. Et ungpikeidol som i sin tid hang på et hav av jenteromsvegger (min inkludert) - men som nå har fått både sine egne og ekskonas aller verste sider brettet ut for en hel verden.
Truet etter avlysning: - Ubehagelig
Nå står de der på scenen, i et sedvanlig tåfisluktende Sentrum Scene, og skrangler av gårde som om de spiller i kjelleren på en alkispub.
Vi skal komme tilbake til dette, men først noe om hvorfor denne konserten er en begivenhet med stor B i Sommer-Norge 2022.
For det er åpenbart, er det ikke: Vi hadde ikke vært her om det ikke var for rettssaken, en mediebegivenhet det har vært nesten like mye interesse for som krigen i Ukraina. For i stedet for å slikke sine sår etter seieren mot ekskona Amber Heard, har Johnny Depp altså dratt på turné med en 78 år gammel gitarlegende. Nå har de vært fotfulgt gjennom Europa i ukevis, før de, etter noen coronaavlysninger, endelig spiller i Norge. Det har vært skrevet hundrevis av kommentarer og analyser om akkurat hva dette sier om oss som samfunn, om hva det betyr for forholdet mellom mann og kvinne, hva det betyr for metoo og ofre for vold i nære relasjoner, ja, hva det betyr for selve institusjonen «kjendis». Men jeg kan si en ting etter å ha overvært denne konserten: Man blir ikke klokere på noe av det av å se Jeff Beck/Johnny Depp. Derimot blir man bare enda mer forvirret.
Jeff Beck er altså en mann med en hang til å lage gitarperfeksjonistisk bluesmuzak av andres låtklassikere. En ufattelig dårlig idé han også har fått Johnny Depp med på. For to år siden ga de ut en versjon av John Lennons «Isolation», og flere andre coverlåter, blant andre tidenes verste versjon av Velvet Undergrounds «Venus in Furs». Og det er kanskje dette som betegner de siste åras Jeff Beck-produksjon: Selv om alt isolert sett er utrolig bra spilt, betyr det ikke at resultatet er godt. Det er mulig å gjøre alt så riktig at det blir fullstendig feil, noe sistnevnte låt må være kroneksempelet på.
Uansett. Dette var en konsert delt i to. Den første delen er Beck med band. Det er konserten for dem som liker gitar. Lyden er klar og skarp, som skimrende, stikkende solstråler. Det føles litt som å være fanget i en følsom strandscene fra en klisjéfylt åttitallsfilm. Han spiller «Star Cycle», Mahavishnu Orchestras «You Know You Know», Beach Boys-låta «Caroline, No». Det er, ikke overraskende, en eneste lang gitarrunk. Bare avbrutt av litt bassrunk og litt trommerunk. Og det er rett og slett perfekt spilt.
Her er Depp i Oslo
Den andre delen er for dem som liker Johnny Depp. Han og gitaren kommer ut til Link Wrays «Rumble», før de går over i samarbeidslåta «This Is a Song for Miss Hedy Lamarr» og John Lennons «Isolation». Han har hestehalen, han har solbrillene, han ser ut som kaptein Jack Sparrow.
Men der konserten tidligere har vært perfekt, er den dessverre nå skjemmet av en mildt sagt mindre perfekt vokal. Der Depp har en ganske ålreit stemme på plate, er den skranglete og vindskeiv, men ikke på den bra måten, på Sentrum Scene. De spiller Marvin Gayes «What’s Going On», og det er uklart for oss - og tilsynelatende også ham - om han skal synge eller ikke. Det tar seg litt opp på en beinhard versjon av Killing Jokes «The Death and Resurrection Show», men likevel: For Jeff Beck-fansen kan ikke dette være noe annet enn en dundrende nedtur. Dette gikk fra å være en perfekt konsert til å bli et totalt togkrasj i løpet av få minutter. I første halvdel av konserten var stemningen ærbødig, etter hvert fikk jeg en følelse av at flere egentlig hadde lyst til å bue. For dette var rett og slett ikke bra.
Men størst nedtur er det kanskje for Johnny Depp-fansen. Selv om det var artig at de kastet BH-er opp på scenen: Det var ikke så mye Hollywood på Sentrum Scene lørdag.
