KOMMENTARER

Nasjonalmuseet

For noen bortskjemte drittunger vi er

Det er typisk norsk å sutre. Det har blitt mer og mer åpenbart i debattene om Nasjonalmuseet.

NYTT: Det har kostet seks milliarder kroner. Det nye Nasjonalmuseet åpner i dag. Foto: NTB
NYTT: Det har kostet seks milliarder kroner. Det nye Nasjonalmuseet åpner i dag. Foto: NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Tjue år. Seks millarder kroner. Og et eller annet sted mellom kulturskatten Baldisholteppet fra 1100-tallet og den store haugen med hestebæsj som er spredt utover gulvet i tredje etasje, finner vi kjernen i den norske folkesjela.

Ja, jeg vært i Nasjonalmuseet. Jeg har gått fra rom til rom i dette fantastiske bygget og fått et destillert bilde av norsk kulturhistorie. Og mens jeg gikk der og kikket på dette store nasjonsprosjektet, på denne enorme institusjonaliseringen av hvem vi er og hva vi har vært, slo det meg: Herregud, for en jamrende, sytete gjeng med drittunger vi har blitt.

Jeg skal selvfølgelig gå dypere inn i denne påstanden, men først, litt historikk: Nasjonalgalleriet ble opprettet som et nasjonsbyggende tiltak. Vi var økonomiske og kulturelle fattiglus uten dannelse da Stortinget bevilget tusen spesidaler til kunstinnkjøp i 1837. Men vi var som Nøkken hos Theodor Kittelsen, nasjonsfølelsen vaket i overflaten, den måtte bare opp og fram i lyset gjennom kunst, litteratur og musikk. Dette har vi lært om på skolen, dere!

Men det var dårlig plass i Nasjonalgalleriet. I 1990 flyttet den mer moderne kunsten, den fra 1945 og framover, inn i gamle Norges Bank. Slik gikk det til at Nasjonalgalleriet representerte en svunden kanonisk tid, mens samtidskunsten ble skjøvet bort til horestrøket, og jeg som kunstinteressert tolvåring ble spurt om hvor mye jeg kosta på vei til å se Ilya Kabakov.

I 2002 ble det vedtatt at Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Norsk arkitekturmuseum, Kunstindustrimuseet og Riksamlingene skulle slås sammen til en stor institusjon, Nasjonalmuseet.

Så har det fulgt tjue år med krangling og syting. Først kranglet de internt i Nasjonalmuseet, med direktørene, og med hverandre. Så kranglet de eksternt, hver eneste direktør har på et tidspunkt blitt erklært udugelig. Så kranglet de om hvor det nye museet skulle ligge, før Oslos byrådsleder Erling Lae og daværende kulturminister Trond Giske hestehandlet seg fram til Vestbanen i 2008. Etter dette har det altså vært syting om bygget i 12 år.

Å vokse opp i Oslo er et liv omringet av underlige arkitektoniske valg. Jeg hadde en gang en lærer som, hver gang han tok oss med rundt i byen, pekte på bygg han ikke likte og sa: STYGT.

STYGT.

STYGT.

STYGT.

Slik er alltid den norske debatten om ny arkitektur.

Men jeg synes det nye Nasjonalmuseet er nydelig. En fjellvegg mot havet. Oslo trenger ikke et kaffebrenneri på hvert gatehjørne, vi trenger bygg som skiller seg ut og som huser nasjonalskatter alle kan få muligheten til å se.

Og her er vi tilbake i gangene i Nasjonalmuseet. Til sal på sal med norsk (og noe internasjonal) kunst. 6500 verk utstilt, 400 000 gjenstander i sin helhet.

Det fantastisk Baldisholteppet, som tidligere var på et kunstindustrimuseum folk flest hadde glemt eksisterte, er nå synlig for alle. Det er også samtidskunsten, tidligere stuet vekk i Kvadraturen, den litt kjedelige kongelige kjolesamlingen, Tina Buddebergs hestebæsj-verk «Jordnært», det er Harriet Backer, Maret Anne Saras teppe av skuddrepte reinskaller, Norges første multimediale kunstverk av Irma Salo Jæger, Gunnar Berge og Jan Erik Vold.

Det er et nydelig eventyrrom med «Nøkken», arkitekturutstillinger med Sverre Fehn og Arne Korsmo, det er «Vinternatt i Rondane» og det er et Munch-rom som er klin likt det som var i gamle Nasjonalgalleriet. Det er norsk kulturhistorie, og det er så monumentalt, så overveldende, at jeg nesten må si det samme som jeg sa da Munch åpnet for noen måneder siden: Fy søren så heldige vi er som får muligheten til å oppleve dette.

Det er et hus der man kan vandre rundt i timesvis.

Men det er visst typisk norsk å sutre. I stedet for å omfavne helheten, pirkes det på detaljer, som om vi var noen bortskjemte unger som er misfornøyde med at det serveres erter med pølsene. I museet har vi tegninger av Pesta, av trollet, av kjerringer med hodet under armen. Det er egentlig rart at vi ikke har noe maleri av det særnorske fenomenet «Den som aldri blir fornøyd».

Misforstå meg rett: Jeg er for kritikk. Det er det som skaper debatt, som gjør oss bedre, som driver oss framover. Men av og til blir det bare kritikk, bare syting og pukking på småting. Når det gjelder Nasjonalmuseet har absolutt alt, ja til og med pressebildene, fått gjennomgå.

Mye av kritikken har selvfølgelig være rettmessig. Men likevel: Hva er det med den norske folkesjela som gjør oss fullstendig ute av stand til å stoppe opp, nyte og av og til bare erklære at noe er helt fantastisk?

Det er på tide å avslutte sytefesten nå.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer