Jeg tror ikke jeg var mer enn fire-fem år gammel da jeg hørte om holocaust. Nyinnflyttet på Nedre Nordstrand i Oslo, ble den jevnaldrende nabogutten min beste venn. Familien var jøder. Faren til kameraten min hadde mistet tre brødre og faren under Hitlers jødeforfølgelser. Det var ikke ofte han snakket om det som hadde skjedd, men jeg husker en sommerdag på stranda som om det var i går. Det han fortalte, gjorde et uutslettelig inntrykk.

Faren til min venn fikk flere ganger butikken sin tilgriset med hakekors. En tysk gutt som flyttet inn nabolaget var sønn av en nazist. Da han en dag kastet kompisen min ut i Mosseveien og sa: «Jeg skal drepe deg, din jævlige jøde», ba vi andre ham dra til helvete. Familien flyttet heldigvis kort tid etter.

MENINGER

Disse babyene er i livsfare

Da Seksdagerkrigen brøt ut i 1967, var jeg som omtrent alle andre nordmenn fullt og helt på Israels side. Det gjaldt også under Oktoberkrigen, som israelerne kaller Jom Kippur-krigen, i 1973. Den gang var det nesten ikke snakk om palestinere, det var som om de ikke eksisterte.

Så møtte jeg for første gang Midtøsten på nært hold, som utsendt medarbeider i Dagbladet sommeren 1976, da borgerkrigen i Libanon var i full gang. Jeg kom akkurat samtidig som den palestinske flyktningleiren Tel al-Zataar i Øst-Beirut falt til militsstyrkene til det kristne partiet Kataeb (også kalt falangistpartiet). Minst 1500 palestinere, svært mange av dem sivile, ble drept i dette som var en hevnaksjon for en massakre på kristne i byen Damur, sør for Beirut, et halvt år tidligere, gjennomført av enheter fra PLO. Dette var igjen en hevnaksjon for en massakre på muslimer i Karantina i Beirut to dager tidligere, med falangistene i spissen.

Jeg skjønte fort at denne borgerkrigen dreide seg om mer enn Libanon; det var en regional konflikt. Kataeb samarbeidet med Israel, flere palestinske grupper samarbeidet med Syria. Alle gjorde sitt beste for at krigen ble så forferdelig som mulig.

Så kom påsken 1978. Israelske soldater okkuperte Sør-Libanon for å ta knekken på palestinerne i området. Palestinske geriljasoldater hadde etter et vedtak i den egyptiske hovedstaden Kairo i 1969 fått anledning til å opprette baser i Sør-Libanon, der de gikk til sporadiske angrep på Israel. I 1982 kom ytterligere én israelsk invasjon. Den israelske okkupasjon av Sør-Libanon varte fram til år 2000.

Hamas: - Ønsker permanent krig

Fotograf Rune Myhre og jeg ble sendt til Israel for å dekke 1978-krigen etter at FN i påsken hadde vedtatt å sende fredsbevarende FN-soldater – også norske – til krigsområdet. Før nordmennene ankom var vi inne i Sør-Libanon hver dag med en oppasser fra den israelske hæren IDF. Ødeleggelsene var forferdelige, og israelerne viste ingen nåde.

En dag sto Rune og jeg og så ned på liket av en tre-fire år gammel palestinsk gutt, drept under et israelsk rakettangrep. Da jeg ba om en kommentar, sa oppasseren:

- Det er like godt å drepe dem før de vokser opp og blir terrorister.

Jeg ble sjokkert, men fant raskt ut at et flertall av de israelske soldatene hatet palestinerne som de så på som den tids nazister. IDF hadde også en kristen samarbeidspartner, seinere kalt Den sørlibanesiske hær, ledet av en major ved navn Saad Haddad. Haddad ble sett på som forræder av de libanesiske myndighetene i Beirut.

Israel likte ikke FNs nærvær, det forstyrret opprenskningsaksjonene og «stabiliseringen» av området. De norske FN-soldatene fikk merke dette godt fordi bataljonsteigen deres lå i det sørøstre Libanon, rett ved grensa til Israel og med Haddad som nærmeste nabo.

Haddads styrker skjøt til stadighet mot nordmennene, én gang fordi han hadde fått oversatt en artikkel fra Aftenposten som han ikke likte innholdet i. Norske bataljonssjefer prøvde stadig å få israelerne til å stagge Haddad, men uten hell.

Opprør på grunn av hummus

Så godt som alle norske FN-soldater kom til Sør-Libanon med et positivt syn på Israel, men det tok ikke lang tid før det endret seg. Norske soldater som skulle på perm, ble trakassert av de israelske grensemyndighetene, og det var stadige tilløp til konfrontasjoner mellom de norske fredsstyrkene og de israelske soldatene inne i Sør-Libanon. IDF-soldatene ble av mange oppfattet som arrogante og lite samarbeidsvillige.

Et lite sjølopplevd eksempel ved grenseposten Rosh HaNikra i det nordvestre Israel på begynnelsen av 1980-tallet:

Fotograf Jacques Hvistendahl og jeg var på reportasjetur i Israel og Sør-Libanon og hadde FN-akkreditering, men akkurat da forlangte israelerne at vi måtte oppholde oss i Israel på nattestid. Dermed ble det bare dagsturer inn i Sør-Libanon.

Å krysse grensa var ofte et mareritt. En dag ble vi møtt av en kjempesur kvinnelig grenseoffiser. Hun tok for seg alle de ubrukte filmene til Jacques. Hun åpnet pakningene, gikk sakte gjennom sikkerhetsprosedyrene, og tida gikk. Neste dag kom vi igjen ut for den samme kvinnelige grensevakta og en av hennes kolleger. Da de så oss, tok de lunsjpause og kom ikke tilbake før lenge etterpå. Så begynte den den samme nitide granskingen av våre ubrukte filmer.

- Dere gjorde jo dette i går, sa Jacques til den kvinnelige grensevakta.

- I går var i går, i dag er i dag, svarte hun med et flir.

Tjue års tilstedeværelse i Sør-Libanon gjorde noe med svært mange av de norske FN-soldatenes holdning til Israel. Mange mener det var dette som førte til et taktskifte i deler av den norske opinionen.

La meg vende tilbake til slutten av 1970-tallet da jeg for første gang besøkte Vestbredden og Gaza, okkupert av Israel siden Seksdagerskrigen i 1967. Det var allerede kommet tusener på tusener av jødiske bosettere til Vestbredden, langt færre til Gaza. Israelske soldater hadde kontrollen, de var okkupantene. Palestinerne var de okkuperte som måtte leve under israelsk overhøyhet og det mange av dem oppfattet som kolonialistisk arroganse.

Bare et par andre sjølopplevde eksempler:

En kveld jeg var passasjer i en palestinsk fellestaxi fra Ramallah på Vestbredden til Øst-Jerusalem, ble vi som vanlig stoppet på en av de mange israelske kontrollpostene. Jeg var eneste utlending i drosja, og sjekkingen av passet og det israelske pressekortet mitt gikk greit. Så kom turen til den unge palestineren ved siden av meg. Den israelske soldaten tok id-kortet hans og kastet det opp i lufta flere ganger. Så slengte han det på bakken og tråkket flere ganger på det med militærstøvlene sine. Eieren av id-kortet satt som forsteinet; mistet han det, ville han ikke komme inn i Øst-Jerusalem der han bodde.

Truer Beirut

For oss som satt i taxien tok det en evighet før den unge mannen fikk det nå møkkete id-kortet sitt igjen.

I desember 1988 ble kona mi med til Israel. I Øst-Jerusalems gamleby hadde noen palestinere kastet steiner etter israelske soldater, og turister og palestinske gateselgere rett innenfor Damaskusporten fikk beskjed om å pelle seg vekk. En gammel dame som solgte appelsiner fra en kasse og fra en plastveske, var ikke rask nok. En soldat tok tak i henne og sparket samtidig appelsinene hennes nedover en trappeavsats. Da kona og jeg skulle hjelpe til med å plukke opp appelsinene, fikk jeg en geværkolbe i skuldra.

Et par dager seinere var vi med på en barnedåp i den stort sett kristne byen Beit Sahur ved Betlehem, der hyrdene skal ha gått på markene med sauene sine da Jesus ble født. Etter at festen var avsluttet, skjønte vi at dagen ikke kom til å bli som vi ventet. Først samlet en gruppe ungdommer seg, så begynte flere kvinner å samle steiner til dem, og før vi visste ordet av det haglet steinene rundt israelske militærkjøretøyer som passerte. En av de mange episodene under den første palestinske intifadaen var i gang.

Det har vært altfor mye terror, altfor mye propaganda og altfor mye dumskap. Jan-Erik Smilden, mangeårig Midtøsten-journalist

Vi beveget oss litt vekk fra området, men plutselig hørte vi skudd. En gammel kvinne som vasket gangen i huset sitt med døra åpen, ble truffet i magen, og vi så henne segne om. Hun var ingen steinkaster, heller ingen steinsamler, til det var hun for gammel.

Leseren vil sikkert tro at ovennevnte eksempler viser at jeg som krigsreporter bare har vært borti bagateller. Nei, jeg har bøttevis av andre og langt mer dramatiske historier, men jeg prøver å fortelle dagligdagse hendelser, slik jeg og andre har opplevd dem.

Nei, da, palestinerne har heller ikke vært mors beste barn i denne konflikten, det har vært altfor mye terror, altfor mye propaganda og altfor mye dumskap fra den sida også. Men man må ikke glemme at det tross alt dreier seg altså om en okkupant og et okkupert folk.

Jeg har sympati med den okkuperte palestinske befolkningen, men ikke med terrorister som bare gjør situasjonen verre for dem. Jeg har stor sympati med de israelske ofrene og deres slektninger, naboer og venner som ble slaktet ned 7. oktober. Jeg skjønner også at dette for mange, både i Israel og blant jødene i andre land som Norge, kom som et sjokk, med etterfølgende minner og traumer om holocaust og redsel for framtida. Men det kan ikke være avgjørende for hvordan jeg skal kommentere Gaza-krigen.

Jeg støtter Israels rett til å eksistere innenfor grensene av 1948. Den fortsatte okkupasjonen av Vestbredden, Gaza, Øst-Jerusalem og Golanhøydene etter erobringen under Seksdagerskrigen, var brudd på folkeretten. Palestinerne har en rett til sitt eget land.

Trodde de var trygge

Jeg er kritisk til mye av den israelske politikken og måten landet fører krigene sine på. Men jeg er ingen antisemitt, slik som jeg stadig blir beskyldt for å være.

Israel-kritiker = antisemitt, hevdes det fra flere på proisraelsk hold om slike som meg. Det er rett og slett ikke sant. Jeg blir forbannet, frustrert og lei meg.

Nå pågår den blodigste krigen i Gaza siden Israel ble etablert i 1948. Israelske soldater har gjort som den bibelske helten og kjempen Samson; å rive opp portene til Gaza by.