Forfatter = fattig

At få norske forfattere kan leve av å skrive, er en godt etablert sannhet. Mange litterære priser gjør heller ikke rik. Verken på penger eller ære.

FORFATTERNE

bråker. Det er ikke noe nytt. I helga støyer de litt ekstra. Det avholdes årsmøte i Den norske Forfatterforening, i Oslo. Og i år når kanskje støynivået en ny rekord. Bokbransjen diskuterer for tida bransjeavtalen. Skal bøker ha fri pris eller fast pris? Hvordan skal avtalen med bokklubbene bli? Hvem skal ha lov til å selge skolebøker? Det handler om forfatternes produkter, bøkene. Men forfatterne deltar ikke i diskusjonen. Det gjør bare forleggerne og bokhandlerne.

FORFATTER ARNE BERGGREN

har sett seg lei på Forfatterforeningens tilbakeholdenhet og dårlige evne til handlekraft. Han savner en forening som faktisk kan fungere som en fagforening, ikke bare et laug. Mange forfattere er enige med ham. De færreste tør å si det høyt. Det er for farlig. Vigdis Hjorth er inne på noe av grunnen, når hun sier at «vi må vite hva resultatet av revolusjonen blir, før vi kan rope på revolusjon». Forfatterne er redde for å miste de godene de allerede har. Sammenliknet med forfattere rundt om i verden, har nemlig norske forfattere det svært godt. Takket være fastprissystemet og innkjøpsordningen. Mener noen.

DEN NYE FORFATTERTYPEN

er et begrep som har svirret litt over landet, etter at Anne Holt tok sin penn og gikk fra store Cappelen til lille Pantagruel. Skal vi tolke formann i Forfatterforeningen, Geir Pollens kommentar i siste nummer av Forfatteren , er «den nye forfattertypen» omtrent som en oppblåst ballong som fiser av gårde etter at man har sluppet den. Er det å ta medlemmene sine alvorlig?

LITTERÆRE PRISER

, som vi har så mange av, er visstnok heller ikke bare en god ting for forfatterne. Enten er det noe problematisk ved måten prisvinneren blir utvalgt på, eller så er tidligere prisvinnere problemet. Noen ganger havner man ikke i godt nok selskap. En annen ting er smitteeffekten: Når noen først har fått en pris, får samme person gjerne flere priser. Einar Økland, forfatter som har sittet i flere prisjuryer, syns egentlig ikke man skal kaste priser etter folk som har priser nok fra før, ifølge Forfatteren.

TARJEI VESAAS STÅR

i en særstilling i så måte. I 1953 fikk han Veneziaprisen for novellesamlingen «Vindane». Guri Vesaas husker at faren dro til Venezia, og at moren fikk et telegram hvor det sto: «I think you have heard it.» Vesaas vant i konkurranse med en svensk og en fransk forfatter. Guri Vesaas forteller at faren tok med seg familien på Italia-tur for noen av prispengene. Veneziaprisen, som ble gitt for årets europeiske bok, ble bare tildelt denne ene gangen. Til Tarjei Vesaas. Snakk om eksklusivitet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.