DEBATT

Kvinner i Bibelen

Forføreriske bibelkvinner

Noen av Bibelens kvinner spiller på sex. Andre er blitt utsatt for ryktemakeri.

BIBELEN I KUNSTEN: «Satan Exulting over Eve» av britiske William Blake, malt i 1795.
BIBELEN I KUNSTEN: «Satan Exulting over Eve» av britiske William Blake, malt i 1795. Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Bibelens mange kvinner spiller avgjørende roller i bibelhistoriene. Likevel er de i stor grad blitt stilt i skyggen av menn. Og der historiene deres ikke er blitt underfortalt, er de ofte blitt tildelt rollen som syndebukker.

Eva er den første kvinnen. Hun var naken. Og hun var den første som spiste av den forbudte frukten i Edens hage. For dette skulle hun komme til å lide, og alle kvinner med henne.

Mannlige teologer sørget i ettertid for å stemple kvinnen som selve årsaken til at det vonde kom inn i verden, den som først blir forført og som deretter forfører mannen. Der han levde i harmonisk passiar med Gud, gikk hun i samtale med slangen og ble en portal for all verdens djevelskap. Denne båsen kom hun seg aldri helt ut av igjen. Et av resultatene er de katastrofale hekseprosessene i middelalderen.

Eva er ikke den eneste av bibelkvinnene som har fått ryktet sitt svertet. I boken «Bibelens kvinner. Historiene som forma verda», forteller jeg kvinnenes historier på nytt, og hvordan de er blitt framstilt i bibelteksten, bildekunsten, skjønnlitteratur, musikk og film. Flere av kvinnene har fått et promiskuøst rykte i ettertid, av i hovedsak mannlige fortolkere.

En av dem er Batseba, som vekker kong Davids begjær mens hun bader. Scenen danner grunnlaget for de kjente verselinjene i Leonard Cohens låt «Hallelujah»: «You saw her bathing on the roof, / her beauty in the moonlight overthrew you.» Synet av den badende kvinnen får kong David til å glemme sin gudfryktighet og handle i pakt med Pixies-låten «Dead»: «You crazy baby Bathsheba, I wancha.» Kongen henter den gifte kvinnen til slottet og har sex med henne. Historien forteller om et overgrep.

I lang tid var Batseba en av de få bibelkvinnene, ved siden av Eva og Susanna, man kunne framstille naken i bildekunsten. Bildene av henne røper derfor også det mannlige blikket hos kunstnerne: Batseba blir ofte framstilt som en forførerisk kvinne.

Allerede på 1400-talet ser vi tendensen til at kunstnerne ikke tolker henne som en kvinne som blir utsatt for kongens sterke begjær, men en som selv inviterer til sex. Franske Jean Bourdichon er blant dem som framstiller henne fullstendig blottlagt, med et skrått blikk som viser at hun er klar over at hun blir sett.

Det samme er tilfellet hos nederlandske Jan Massijs på midten av 1500-talet. I de to maleriene «David og Batseba» og «Batseba blir sett av kong David», har kvinnen blikk og kroppspositur som er tydelig innbydende. Men Batseba har ryggen vendt mot kongen, og på denne måten overfører Massijs kong Davids blikk til oss som ser på maleriet. Det er vi som har den inviterende Batseba rett foran oss. Andre kunstnere fjerner kong David helt. Resultatet er det samme: Seeren selv blir voyeur og overtar kongens begjærlige blikk.

NAKEN: Rembrandts maleri av Batseba fra 1654. Bildet er gjort tilgjengelig via Louvre-museet og Wikimedia Commons.
NAKEN: Rembrandts maleri av Batseba fra 1654. Bildet er gjort tilgjengelig via Louvre-museet og Wikimedia Commons. Vis mer

Denne tendensen finner vi også i populærkulturen på 1900-tallet. I en rekke amerikanske spillefilmer blir Batseba framstilt som en fristerinne, som i «The Story of David» (1976), med en ung Jane Seymour i rollen som Batseba. Måten hun vasker seg på, med stjålne øyekast opp mot kongen, lar det være liten tvil om at hun prøver å forføre ham.

Noe av det samme, men mer neddempet visuelt sett, finner vi i den amerikanske klassikeren «David og Batsheba» (1951), med Gregory Peck og Susan Hayward i de ledende rollene. Også her byr Batseba seg aktivt fram for kongen og søker hans kjærlighet. Filmen tegner et portrett av en målrettet kvinne som vet hva hun vil, i seg selv en positiv tolkningsendring ut fra bibelteksten. I kirkelige kretser har likevel ikke bildet av den målrettede fristerinnen stått videre høyt i kurs.

En kvinne som faktisk spiller aktivt på sex, er Judit, som vi kan lese om i katolske og ortodokse bibler. Hun bruker skjønnheten sin til å forføre den fiendtlige hærføreren Holofernes og hogge hodet av ham. Siden bibelteksten ikke forteller at Judit hadde sex med fienden sin, så den tidlige kristne kirken på henne som en dydig kvinne som brukte skjønnheten uten å kompromisse med sin egen moralske standard.

På 1500- og 1600-tallet skjer det en endring i bildekunsten. Tyske Hans Baldung Grien er blant de første som framstiller Judit naken, i maleriet Judit med hodet til Holofernes (1525). Her står Judit med beina i kryss på en litt keitete måte og slår øynene ned, som om hun skammer seg over det hun har gjort. Maleriet skulle snart få følge av en rekke framstillinger av den nakne og erotiserte Judit. I disse framstillingene er det de seksuelle ferdighetene hennes som skaffer henne seieren over Holofernes. Judit blir samtidig et symbol på hvordan kvinnelig skjønnhet kan forderve en mann, en advarsel mot vakre kvinner i det store og hele.

Denne dreiningen av bibelske kvinners rykte gjør seg gjeldende også i Det nye testamentet, ikke minst hva angår Maria Magdalena. Pave Gregor slo på 500-tallet fast at hun er den samme personen som den navnløse synderinnen Lukasevangeliet forteller om, hun som salvet Jesu føtter. Over natten var Maria Magdalena blitt en tidligere prostituert. Et utall prester og kunstnere har siden tatt utgangspunkt i pave Gregors tolkning, som også har gjort tunge nedslag i populærkulturen.

Kanskje mer enn noen annen kvinne i bibelhistorien står Maria Magdalena som en levendegjøring av uttrykket «hore og madonna». Mange av de store bildekunstnerne framstiller henne både lettkledd og botferdig, som hos Tizian, Paolo Veronese og Tintoretto på 1500-tallet. Og i ytterste konsekvens blir hun framstilt som den angrende synderinnen som forførte Guds sønn og fikk barn med ham, en tanke som i nyere tid kan finnes igjen i Dan Browns bestselgende roman «Da Vinci-koden» (2003).

Maria Magdalenas kjærlighetsforhold til Jesus har slått rot som en etablert sannhet i populærkulturen. I rockeoperaen Jesus «Christ Superstar» (1970) finner vi spirene til dette i sangen «I Don't Know How To Love Him», der Magdalena er redd for å brette ut følelsene sine for mannen hun frykter og elsker. Hun vet ikke om hun vil takle det om Jesus skulle finne på å gjengjelde kjærligheten – så sterkt og kaotisk er det i hjertet hennes.

Både Martin Scorseses spillefilm «Jesu siste fristelse» (1988), som bygger på Nikos Kazantzakis bok, og José Saramagos roman «Jesusevangeliet» (1991) tar forholdet videre. I Scorseses film, der Maria Magdalena blir en slags superprostituert etter å ha bli dumpet av Jesus, utgjør hun til slutt en siste fristelse for mannen som henger døende på korset. I Saramagos roman ber Jesus henne om å bli lært opp i elskovskunsten, noe som blir starten på et langvarig seksuelt forhold mellom dem.

Ingen av disse skildringene ligger nær Bibelens egen framstilling av Maria Magdalena. I evangeliene er hun først og fremst en av de nærmeste disiplene til Jesus, og den han først velger å vise seg til etter at han står opp igjen fra de døde.

Eva, Batseba, Judit og Maria Magdalena er bare noen få av eksemplene på hvordan ettertiden har formet bildet vi har av de bibelske kvinnene, ikke alltid i kvinnenes favør. Leser vi bibeltekstene på nytt, trer det derimot fram et mangfoldig bilde av sterke og handlekraftige kvinner. De er mødre, døtre og søstre. De er profetkvinner og prostituerte, gudfryktige kvinner og skruppelløse kvinner, kvinner som seirer i krig og kvinner som skaper fred. De er unge jomfruer og tilårskomne førstegangsfødende, heksekvinner og hellige kvinner, ydmyke tjenerinner og mektige dronninger. De er damer som setter foten ned.

Noen av dem er også forføreriske. Akkurat når det passer dem selv.

Forfatter Alf Kjetil Walgermo er aktuell med den gjennomillustrerte boken «Bibelens kvinner. Historiene som forma verda», som tar for seg kvinnene i Bibelen og hvordan de er blitt framstilt i bildekunst, litteratur, musikk og film.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer