DEBATT

Stortingspresidenten:

Forskjell på folk og folkevalgte

Vanlige folk leverer skattemeldingen hvert år. Vanlige folk mottar ulike støtteordninger fra NAV. Vanlige folk vet hvor de bor.

EKSTRA ALVORLIG: Stortingspresident Eva Kristin Hansen uttalte ved innsettelsen i oktober at tilliten til de folkevalgte skulle gjenreises. Når hun nå blir avslørt er det derfor ekstra alvorlig, skriver innsenderen. Her snakker stortingspresidenten med pressen etter et møte med de parlamentariske lederne i Stortinget om pendlersaken. Foto: Torstein Bøe / NTB
EKSTRA ALVORLIG: Stortingspresident Eva Kristin Hansen uttalte ved innsettelsen i oktober at tilliten til de folkevalgte skulle gjenreises. Når hun nå blir avslørt er det derfor ekstra alvorlig, skriver innsenderen. Her snakker stortingspresidenten med pressen etter et møte med de parlamentariske lederne i Stortinget om pendlersaken. Foto: Torstein Bøe / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

I flere omtaler av landet vårt trekkes folks tillit til institusjoner, lover og politikere fram som en særlig positiv egenskap ved det norske samfunnet. I enkelte festtaler har dette faktisk blitt trukket fram som en større ressurs for Norge enn oljereservene. Dette står for fall.

TYNN TRÅD: Stortingspresidenten Eva Kristin Hansen henger i en tyn tråd når pendlersaken redegjøres torsdag formiddag. Reporter: Kjetil Kjær Andersland. Video: Christina Holen Korneliussen. Vis mer

I det siste har det vært påfallende mange tilfeller hvor norske politikere har blitt avslørt for ulike brudd på denne tilliten. Det har vært kreativ føring av reiseregninger, den evinnelige svingdøra mot kommunikasjonsbransjen, særdeles lukrative etterlønnsordninger og nå spesielt bruken av pendlerboliger.

Hvordan har dette skjedd? Er det en utvikling i tiden, eller har det alltid vært slik? Kanskje mediene bare er blitt flinkere til å avsløre dem.

Språk er makt og språk definerer oppfattelsen av virkeligheten. Her blir også den økende forskjellen mellom toppen og vanlige folk synlig. Den siste saken med stortingspresidenten er derfor interessant. Dette beror tilsynelatende på en «misforståelse» og reglene er visstnok «uklare».

Regelen er at du som stortingsrepresentant har krav på en pendlerbolig dersom du bor mer enn 40 kilometer i kjøredistanse fra Stortinget. Så enkelt. Og tydeligvis så vanskelig.

Når dette blir komplisert er det lett å skjønne at vi fortsatt trenger mange jurister her i landet. For hva betyr det å bo et sted? Er det komplisert fordi man er så heldig å disponere flere eiendommer? Er det adressen hvor du mottar IKEA-katalogen eller der du fysisk oppholder deg med familien som skal gjelde?

Når dette i det hele tatt blir en problemstilling er det veldig tydelig at avstanden til vanlige folk har blitt stor. Vanlige folk leverer skattemeldingen hvert år. Vanlige folk mottar ulike støtteordninger fra NAV. Vanlige elever får borteboerstipend dersom de ikke kan bo hjemme mens de er i videregående opplæring.

Vanlige folk vet hvor de bor. Rommet for slike misforståelser blant vanlige folk er lite. Veldig lite.

Tidligere administrerende direktør i Statens lånekasse for utdanning, Marianne Andreassen, var for noen år tilbake tydelig i sin omtale av borteboere med mangelfull dokumentasjon: «Å jukse seg til stipend er et alvorlig misbruk av samfunnets velferdsgoder», sa hun den gang.

I saken om stortingspresident Eva Kristin Hansen er ikke nåværende direktør for Stortinget, den samme Marianne Andreassen, like krass. Hun sier at flere representanter har misforstått regelverket og at administrasjonen derfor ikke vil gjøre noe med denne saken. Det er tross alt forskjell på folk og folkevalgte.

Årets valgkamp var preget av en retorikk om at det nå skulle være vanlige folks tur. Folk med kjeledress, industriarbeidere og folk uten millionlønn. Dette var tonen etter åtte år med borgerlig styre.

Stortingspresident Hansen uttalte ved innsettelsen i oktober at tilliten til de folkevalgte skulle gjenreises. Når hun nå blir avslørt er det derfor ekstra alvorlig. For mange er dette selve dråpen i begeret. Forskjellen mellom ord og handling blir rett og slett for stor.

Pendlerboligene til Kjell Ingolf Ropstad eller Hansen. Reiseregningene til Mazyar Keshvari eller Hege Haukeland Liadal. Partitilhørighet er ikke viktig. Tillitsbruddet mellom folk og folkevalgte virker å være tverrpolitisk. Den eneste forskjellen er hvem som skriker opp i hvert enkelt tilfelle. Den ene siden er stille i båten og den andre protesterer høylytt. Ingen er konsekvente. Den store taperen er tilliten til politikken.

Kanskje kan Stortingspresidenten fortsette. Kanskje har hun fortsatt den nødvendige tilliten fra 169 stortingsrepresentanter. Det er jo bare snakk om noen hundretusener og det blir nok tilbakebetalt.

Men dersom hun i fullt alvor mener at hun hadde rett på en lukrativ pendlerleilighet i Oslo sentrum, samtidig med at hun bodde med familien i Ski, da har hun fjernet seg så langt fra vanlige folks virkelighetsforståelse av ovennevnte er irrelevant.

Hun skal derfor – uansett utfall av dagene som kommer – slite med å gjenvinne tilliten fra landets snaut fire millioner velgere.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer