Sammen med en annen mann fra Pakistan hadde vi bestemt oss for å oppleve den store norske julefesten i hovedstaden. Det led mot kvelden. Vi vandret oppover Karl Johan med den overveldende lysdekorasjonen og grantrepynt. Mens vi gikk der, ble det færre og færre mennesker på gata. De simpelthen forsvant.

Fest hjemme i Pakistan var ensbetydende med et sydende folkeliv, med trommer og musikk på gatene. Men Oslo var i unntakstilstand under den store festdagen.

Vi frøs og hastet tilbake til bussholdeplassen på Ankertorget for å komme hjem. Men her var ingen buss, bare en enslig fyllik. Han ønsket oss god jul og sa at vi var kamerater, og at han var glad i oss. Vi gikk fra Ankertorget til Kirkeveien gjennom de folketomme gatene og stusset over høytidas uforståelige innhold.

Utover høsten hadde jeg følt min tilværelse trygg og stabil med jobb og hybel på gården utenfor Oslo. Da adventstida tok til, dreide det seg om jula, og jeg sugde til meg alt jeg kunne av kunnskap om høytida. Jeg hadde oppfattet at man sendte kort til hverandre, akkurat som vi gjorde i Pakistan under høytida. Julekort.