Allerede første kveld fikk hun besøk på lugaren. Året var 1963, båten var farens og Kim Friele hadde dratt til sjøs som eneste kvinne blant 12 menn. Den lystne sjømannen ble skuffet.

Morgenen etter tok hun saken opp med mannskapet i plenum. Her var det ingenting å hente. Skipsrederdatteren fra Paradis gjorde det helt klart ved første frokost: Hun var homoseksuell.

På denne tida fantes det ingen åpne homofile i Norge. Sex mellom menn var forbudt ved lov, og homofili var en psykiatrisk diagnose. Men sjømennene tok det pent, og på båten opplevde Friele et nært samhold. Hun gikk til og med på horehus med gutta. Samholdet fikk seg rett nok en knekk, da Friele ble spurt av damene som jobbet der, om å bli igjen etter mannskapet. Hun skulle slippe å betale.

Kim Friele var aldri redd. Derfor har hun heller aldri sett på seg selv som modig. Selv mente hun de virkelige heltene er de som er redde for å komme ut av skapet, men som gjør det likevel. Friele vurderte aldri noe annet enn å si det som var, både privat og i offentligheten. Hun var ifølge seg selv heller aldri nervøs da hun sto fremst på barrikadene for homofiles rettigheter, helt alene under eget navn i mange år.