KOMMENTARER

Førstekvinnen

Kim Friele var selve definisjonen av fryktløs.

Førstekvinnen
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Allerede første kveld fikk hun besøk på lugaren. Året var 1963, båten var farens og Kim Friele hadde dratt til sjøs som eneste kvinne blant 12 menn. Den lystne sjømannen ble skuffet.

Morgenen etter tok hun saken opp med mannskapet i plenum. Her var det ingenting å hente. Skipsrederdatteren fra Paradis gjorde det helt klart ved første frokost: Hun var homoseksuell.

På denne tida fantes det ingen åpne homofile i Norge. Sex mellom menn var forbudt ved lov, og homofili var en psykiatrisk diagnose. Men sjømennene tok det pent, og på båten opplevde Friele et nært samhold. Hun gikk til og med på horehus med gutta. Samholdet fikk seg rett nok en knekk, da Friele ble spurt av damene som jobbet der, om å bli igjen etter mannskapet. Hun skulle slippe å betale.

Kim Friele var aldri redd. Derfor har hun heller aldri sett på seg selv som modig. Selv mente hun de virkelige heltene er de som er redde for å komme ut av skapet, men som gjør det likevel. Friele vurderte aldri noe annet enn å si det som var, både privat og i offentligheten. Hun var ifølge seg selv heller aldri nervøs da hun sto fremst på barrikadene for homofiles rettigheter, helt alene under eget navn i mange år.

Den gang var konverteringsterapi utbredt, og moren dro henne med til det Friele seinere skulle kalle «verdens beste psykiater». Han spurte hvorfor hun var der, hun sa at hun var homoseksuell. Legen ble overrasket over hennes bramfrie svar, men spurte om hun gikk på piller eller drakk alkohol. Til slutt forsto han hva som egentlig var problemet, og løste situasjonen:

- Gå ut og lev livet deres, Friele. Og send deres mor inn til meg.

Slik ble mora sittende i terapi. Hennes Karen-Christine levde sitt liv som Kim.

For et liv det har vært, og så mange liv hun har reddet. Først måtte hun redde seg selv, for da Friele kom ut av skapet sto det ingen og ventet utenfor. Hver lørdag i to år satt hun derfor på en benk foran Nationaltheatret stasjon og speidet etter andre homofile. I Legebok for hjemmet hadde hun lest at lesbiske kvinner hadde grå drakt, platåsko, kort hår og var muskuløse. Men til slutt var det en mann som kom bort. Danske Mogens Larsen ble hennes «nummer to i verden». Han introduserte henne for Det norske forbundet av 1948, der de fleste var menn og alle brukte falske navn.

Slik kunne og ville aldri Friele leve. Mange meldte seg ut, da hun overtok ledervervet og entret offentligheten samtidig. Hennes ansikt er den norske homobevegelsens ansikt, fra hun sto aleine og helt til det siste.

Første slag var kampen for avkriminalisering, som ble kronet med seier i 1972. Neste var kampen mot diagnosen. I 1978 ble homofili strøket som mentale forstyrrelse i diagnoseskjemten - men ikke før i år 2000 fjernet Norsk Psykiatrisk Forening homofili fullt ut som diagnose.

Kim Friele har vært hærfører i kampen for felles ekteskapslov, og for forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell legning. Hun kjempet fram homofiles rettigheter i skolen og i Forsvaret.

Hun ga seg aldri. Når en rettighet var vunnet, fortsatte kampen for den neste. For homofiles rett til adopsjon. Mot tvangskastrering av dem som skifter kjønn. Hun ble utsatt for vold flere ganger, men var fortsatt like fryktløs. Da Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen, leverte Friele tilbake sin egen og ledet an i demonstrasjonen mot etterfølgerens nedlatende uttalelser om homofile. Som 75-åring utfordret Friele islamisten Mohyeldeen Mohammad til å steine henne på Youngstorget i Oslo.

Uten Kim Friele ville Norge ikke vært der vi er i dag. Hennes betydning som forbilde kan ikke overdrives. 8. mars 1979 smilte hun på Dagbladets forside sammen med sin store kjærlighet Wenche Lowzow og et slående vakkert budskap:

«Jeg er homofil og lykkelig».

Så enkelt og greit kan det sies. Slik ble Høyre-kvinnen Lowzow Norges første åpent homofile stortingsrepresentant. De var sammen livet ut.

Friele brukte alderdommen til å undervise konfirmanter og hjelpe sykehjemsbeboere ut av skapet. Hun hadde venner i alle aldre, og hun fulgte tett opp de mange som kommer etter henne. For dem som har tatt over stafettpinnen etter henne er hun ikke bare et forbilde, men en kjær venn og støttespiller. Hun levde sitt liv i kamp - for at andre ikke skulle måtte kjempe like hardt.

Kim Friele levde livet etter et motto vi andre kan lære av:

«Den kvinne som har vært elsket, hatet og misunt - hun har levd et godt liv.»

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer