Jeg (46) gir gladelig fra meg køplassen til en våryr 18-åring! Jeg vil at han og hun skal ut i sola, parken, stranda, skogen, holmene, svabergene og drikke, tulle, tøyse, danse, flørte, kysse og kline! De har ingen tid å miste. Sommartider - hey! hey!

Vi er så lydige i dette landet. Sier myndighetene at vi ikke skal dra på hytta, så gjøre vi ikke det. Og dette er selvsagt gull verdt i en pandemi.

Men tenk bare: Om du begynner i tredjeklasse på videregående til høsten, er allerede halvparten av din gylne «gymnastid» (jeg snakker til voksne folk her) nå opplevd under koronaens kvelende skygge. Bitterlig klar over at denne tiden aldri kommer tilbake. Det er ungdomsårene du vil huske best, uansett hvor gammel du blir. Og det gjelder samme hva livet bringer deg i 20- og 30-årene.

Jeg bøyer meg i nesegrus beundring for ungdommens holdninger og oppførsel i denne krisen. Som ville hester i åpne båser, velger de selv å holde igjen. Så lite festing er det nå, at det blir oppslag i avisene om de samler seg og drikker noen øl i parken!

Mange ganger har jeg tenkt på hvordan min ungdomsgjeng hadde forholdt seg til pandemien. Ungdoms-jeg ville ropt høyest om festing som sivil ulydighet. Vi hadde sunget «You gotta fight. For your right. To paaarty!» av full hals, plyndret barskap, brent munnbind og stuet oss tett sammen i kjellerstuene. Vi hadde tenkt at vi tok en pinne for landet. Garra.