Fortet på Frogner

Hytter og hus, men ingen borge. Vi vil ikke ha statsminister i bunkers.

STATSMINISTEREN I NORGE

skal bo i Bamseveien eller i blokk på Kolbotn og sykle til jobben med matpakka på bagasjebrettet. Det er den norske måten, i idyllisk motsetning til det opphøyde og hermetiserte livet til statsledere i land vi ikke vil likne. Et liv bak skuddsikkert glass bak Slottet, ute av kontakt med «folk flest», hvem vil ønske å bli statsminister da? Riktignok har flere av dagens regjeringsmedlemmer livvakter døgnet rundt, og i forrige uke la terrorpolitiet jernring rundt Bondeviks bolig på Kolbotn. Vi forholder oss med andre ord allerede til et antatt farligere trusselbilde i praksis. Men vi liker det ikke. Det er ikke «oss».

ATTENTAT MOT

toppolitikere i andre land, enten de kan knyttes til reelle terrornettverk eller til individer med sin høyst private og forvirrede agenda, minner ubehagelig om at Norge er en del av verden gjennom våre internasjonale engasjement og forbindelser både sivilt og militært. Sårbarhetsutvalget under Kåre Willoch konkluderte i 2000 med at «...endringene i trusselbildet må få betydelige følger for tenkning og prioriteringer i det sivile samfunnet». Utvalget anbefalte derfor at beredskapsarbeidet i framtida må drives etter helhetlige analyser, ikke som resultat av uforutsette hendelser. Planen om et regjeringsanlegg med en statsministerbolig er derfor aktuell politikk.

MAKTENS SPRÅK

benytter gjerne et symbolmettet vokabular. I Norge snakker vi følgelig med to tunger. Virkeligheten har i tråd med Sårbarhetsutvalgets konklusjoner forandret seg. Vi må beherske de internasjonale kodene for hvordan makta ter, kler og beskytter seg. Samtidig som vi beholder vår identitet som landet der avstanden mellom folk og ledere er særlig kort. Kongen i anorakk på trikken under oljekrisa. Pengemakta når den bygger uinntakelige festninger i fjellheimen forkledd som innsmigrende kongsgarder bak forsterkede skigarder. Derfor er det stadig en særnorsk øvelse å vandre i hælene på statsministerkandidat Stoltenberg på søndagstur til Ullevålseter. Mens vi slår jernring rundt våre offisielle utenlandske gjester.

DET ER RIKTIG

av Norge å avvise et hysteriske trusselbilde som «ondskapens akse». Attentat mot offentlige personer er med unntak av angrepet på forlagssjef William Nygaard, noe som ikke hender her. Våre sikkerhetsrutiner tillater fortsatt regjeringsmedlemmer å tusle ned Lille Grensen med ei rosinbolle i hånda når det stunder mot spontanspørretime i Stortinget. Spørsmålet er om vi ikke likevel bør analysere oss fram til et framtidig behov for det Statsbygg har planlagt skal kunne huse en utenlandsk delegasjon pluss en statsministerbolig som kan benyttes i påkommende tilfelle.

BAK SLOTTET HAR

innbyggerne dessuten begynt å venne seg til ordensmakta på plass med maskinpistoler i minibunkersene foran krigførende lands ambassader. Og nå som Bondevik innrømmer at Norge deltok i krigshandlinger i Jugoslavia for fire år siden, er mitt tips: Stortinget kommer til å vedta fortet på Frogner. Med en idyllisk, strømførende skigard rundt.