Tenk, denne uka blir nesten 60 000 seksåringer til nye skolebarn. Det er mange det! Hvis vi stiller dem opp i en skikkelig, skikkelig kohort-vennlig rekke, cirka tre stykker per kilometer, vet du hvor lang den rekken blir?

Kirkenes til Cape Town. Og så tilbake.

Så mange små barn skal faktisk ta sine første skritt i skolegården i dag. De har en blanding av kribling i magen og forventning. Og bak dem står enda flere voksne med klump i halsen og ser den lille kroppen med den litt for store sekken tre inn i et nytt liv.

De fleste barna skal få oppleve læring, nye venner. Men ikke alle.

Det er mye som er bra med norsk skole. Vi har en skole der barna lærer å tenke selv og samarbeide. Mye har også blitt bedre siden min første dag i 1985. Vi bekjemper mobbing. Elevenes rettigheter er blitt sterkere. Lærere er mindre alene. Vi forstår mer av lese- og skrivevansker.

Men mye har dessverre gått i gal retning. Vi ble i tvil om den er så bra likevel, denne spesielle norske skolen vår. Vi var jo ikke verdens beste, målt etter internasjonale ferdighetsprøver. For å skåre høyere på slike målinger og for å forsikre oss om at kunnskapen formidles og lagres, har vi formulert omfattende kompetansemål, laget prøver for å kartlegge, og avkrevd stadig flere rapporter fra pressede lærere.