Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Fortsett bombingen!

Jeg har i en årrekke mot penger fremført høyst kultivert musikk for mer og mindre kultiverte audienser. Jeg har også skrevet en poetokratisk bok, som riktignok, skjønt den er lest av mange, fortsatt savner sin forlegger. Om mine akkreditiver således aksepteres, kan jeg ubestridelig avkrefte påstanden om at det norske kulturlivet med én stemme taler mot den avskyelige bombingen av barn i Afghanistan.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

La meg slå følgende fast, for å foregripe dypsindige motforestillinger og brutale kanonader fra pasifistene: Jeg er mot krig. Krigen strider i sitt innerste vesen mot min trang til å være snill og mitt behov for å være trygg når de andre slåss. Krig skal vi føre bare i ytterste nød. Jeg er også mot bomber, enten de faller hver for seg eller i klumper og klaser, og særlig når de primært rettes mot uskyldens fattigfolk i stenalderens Afghanistan.

Litt terror

Derimot er jeg for terror. Ikke all terror, naturligvis, for det ville være slemt, men litt terror er jeg for, enda jeg vil være snill. Hva terror egentlig er, har man ikke klart å finne ut siden september, selv om man har forsøkt. Det skyldes naturligvis at krig og terror er ett og det samme, sett med forskjellige øyne. Kampen om tungtvannet var krig, syntes vi, men for tyskerne var det terror. Skutt blir den som bærer nisselue og binders i jakkeslaget, sa tyskerne. De kalte det krig, men vi ble terrorisert.

Vi er derfor enige om at alle unødvendige kriger er av det onde, og at bomber bare brukes når de virkelig trengs. Men hvilke kriger er nødvendige, og når trengs det bomber? Det vet verken jeg eller resten av kulturlivet, for vi er blinde og viljeløse ofre for krigens og terrorens syke propaganda; sannheten er det første offer.

Motstander

Som offer for marxistisk propaganda er jeg en galvanisert motstander av amerikansk utenrikspolitikk og presidenter med cowboyhatt. Som offer for AKPs folkerettslig korrekte propaganda er jeg mot at ett land hærtar et annet, iallfall i utide. Det virker ikke riktig. Som offer for medienes kommersielle sensasjonshunger og nyhetens iboende propagandakraft var jeg først for russernes okkupasjon av Afghanistan. Julen 1979 kom de et lovlig og progressivt regime til unnsetning mot lovløse og middelalderske klanførere, sponset av USA og Pakistan. Deretter var jeg for de tapre patrioter, de samme brutale krigsherrer, da de ble fordrevet av fundamentale studenter fra Peshawar, som i en fei klarte det russerne ga opp etter ni år. Da ble jeg litt imponert, så jeg var for Taliban helt til propagandaen fortalte meg at bare gutter fikk gå på skole, at damene måtte bære slør, og at man praktiserte dødsstraff for visse religiøse forbrytelser. Derfor ble jeg mot Taliban igjen, men ikke nok til å gå til krig mot dem.

Spion

Der sto saken 11. september. Propagandaen forteller nå at annenhver afghaner var spion og angiver for Taliban. Fotball og fjernsyn var forbudt, stadion arena for folkeforlystelse når man hengte opp utro kvinner og folk med feil farge på sokkene, og barna klappet i hendene i gysende fryd. Taliban styres ikke av den enøyde gjeteren Omar, en obskur middelmådig mulla, men av hans besvogrede krysning av Gud og Profeten, som skryter av sine bravader, sin sennepsgass og sine atombomber.

Det er nok for meg. Som propagandaoffer sier jeg: Noe må gjøres. Fortsett bombingen, bryt folkeretten, knus Taliban! Når verden forgår slik vi kjenner den, når tårnene faller, basillene spres og mine aksjer halveres på Oslo Børs, da går jeg til krig, med og uten klaser. Om det norske kulturlivet, den lette brigade, sier jeg med Alfred, Lord Tennyson: Their's not to reason why, Their's but to do and die: Into the valley of Death rode the six hundred. For et mot! For en intellektuell kraft! Jeg noterer imidlertid med en viss tristesse at motstand mot makt og myndighet i Norge er beheftet med sørgelig liten risiko. De risikerer ikke annet enn å måtte gratulere hverandre med sin egen fortreffelighet. Oss, derimot, vil vel ingen hilse på.

Hele Norges coronakart