Da Abiy Ahmed kom til makta i 2018 var han en sensasjon. Hans visjon var å samle Etiopia til ett rike. Han forhandlet fram en fredsavtale med Eritrea, som hadde brutt ut av landet på 1990-tallet. Han tømte fengslene for politiske fanger og kritiske journalister. For dette fikk han Nobels fredspris i 2019. Han var en afrikansk sensasjon.

Og det var mange som lurte på hvordan Abiy fikk det til. Hadde han et heksebrygg ingen annen hadde oppskriften på? Hva hadde han av kraft som kunne samle landet som i løpet av bare 50 år hadde gått fra å være et absolutt monarki, til å være revet i filler av en sovjetisk-inspirert revolusjon, blodige borgerkriger, og så tigrayen Meles Zenawis brutale, men økonomisk vellykkede, regime? Halvannet år etterpå vet vi at Abiy ikke hadde magiske egenskaper. Han har i stedet ført landet inn i en katastrofal krig mot tigrayene. Han har igjen fengslet mange av dem han slapp løs da han kom til makta. Han styrer etter hvert på et vis som er vel kjent i Etiopia.

Og så Abiys alvorligste feil. I begynnelsen av november i fjor gikk føderale styrker til angrep på Tigray-provinsen. Det som utløste krigen var at lokale myndigheter hadde organisert et valg som ikke var godkjent av den etiopiske sentralmakta, valget i hele landet var utsatt på grunn av pandemien, selv om mange mistenker statsministeren for å bruke corona-situasjonen som et påskudd for å utsette valget. Tigrayenenes frigjøringsfront T.P.L.F. organiserte motstand mot det Abiy lovte skulle bli et rask og ublodig militært felttog. Han burde vite hva han snakket om, for han er selv militær.