KOMMENTARER

Etiopia og Tigray

Fredsprisvinner spist opp av tigre

Nasjonal samling og etnisk krigføring. To helt motsatte bevegelser utspiller seg i fredsprisvinner Abiy Ahmeds Etiopia, skriver Morten Strand.

TIGRENE VINNER: Triumferende tigrayske soldater vendte for ei uke siden tilbake til provinshovedstaden Mekele. Foto: AFP / NTB
TIGRENE VINNER: Triumferende tigrayske soldater vendte for ei uke siden tilbake til provinshovedstaden Mekele. Foto: AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det var oppsiktsvekkende meldinger som kom i forrige uke, om at den tigrayiske hæren, TDF, hadde erobret tilbake provinshovedstaden Mekele og andre byer i Tigray. Partiet, TPLF, hadde kontroll ikke bare over hovedstaden, men også andre store byer, og praktisk talt hele provinsen. Det var gått åtte måneder siden den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed startet krigen mot tigrayene. Etterhvert kastet også den eritreiske diktatoren Isaias Afwerki sin hær inn i krigen med både fly og bakkestyrker. Han hadde også ei høne å plukke med de ubeskjedne tigrayene. Men nå har den lille nasjonen med bare seks millioner mennesker inntil videre bekjempet to av Afrikas største hærer. Samtidig.

NEKTET Å SVARE: Da fredsprisvinner Abiy Ahmed ankom Oslo mandag kveld, nektet han å svare på Dagbladets spørsmål om hans regjering er ansvarlig for tortur og drap i det sørlige Etiopia. Reporter: Trym Mogen. Video: Madeleine Liereng / Dagbladet Vis mer

Vi tar et forbehold om inntil videre. For det er mange skjær i sjøen i det som stadig mer likner tigrayenes nasjonale frigjøringskrig. Men spillets gang så langt er oppsiktsvekkende. For det gikk oppskriftsmessig for seg da den tidligere offiseren og vinneren av Nobels fredspris i 2019, Abiy Ahmed, startet krigen for åtte måneder siden. Den etiopiske hæren inntok Mekele og andre store byer, og drev den tigrayiske hæren opp i fjellene. Der vokste den seg sterkere, og i mai startet offensiven som kastet både den etiopiske og eritreiske hæren ut. Det var langt fra oppskriftsmessig.

Samtidig så arrangerte Abiy et omstridt valg for to uker siden. Valget har vært utsatt, offisielt på grunn av corona-situasjonen, men i virkeligheten på grunn av politiske komplikasjoner. For det er ikke bare i Tigray det er problemer. I den provinsen ble det selvsagt ikke avholdt noe valg. Men i hele 20 prosent av valgkretsene ble ikke valget gjennomført, for det er andre enn tigrayene som slåss for flere nasjonale rettigheter, ikke minst den største etniske befolkningen, oromoene, der de fleste er muslimer. Abiy selv er halvt oromo og halvt amhar, den tradisjonelt statsbærende klasse i Etiopia.

Valget skulle gi statsminister Abiy den demokratiske legitimiteten han trenger til det som er hans idé, å binde landet sammen til et enhetlig, demokratisk foregangsland for Afrika. Resultatet av valget foreligger ennå ikke, men det er ventet at Abiy vil gjøre et godt valg, der det lot seg gjennomføre. Men uansett resultat er statsministerens prosjekt kraftig skadeskutt av tigrayenes suksess på slagmarken, allerede før stemmene er talt opp.

Så vi må tilbake igjen til Tigray. For det er her løsningen på den etniske gordiske knuten Etiopia kan ligge. For løsningen kan være at flere ser til Tigray, at de etniske spenningene øker ytterligere, og at enda flere folk vil slåss for sin nasjonale frihet. At vi får et gigantisk Jugoslavia i Etiopia, som har nesten ti ganger så mange innbyggere, men tilsvarende religiøse, nasjonale og politiske konflikter. At fredsprisvinner Abiy snubler inn i en situasjon der han spiller rollen som Slobodan Milosevic spilte i Jugoslavia. Abiy er allerede beskyldt for å drive etnisk rensing og forsøk på folkemord i Tigray.

Abiy Ahmeds utgangspunkt var både helt elendig og ganske godt. Helt elendig fordi han ble statsminister etter et nesten 30 år langt etnisk tigrayisk diktatur i hele Etiopia, et diktatur som hadde skapt gode vekstvilkår for etnisk basert motstand mot sentralregjeringen. Men utgangspunktet var også ganske godt fordi han i 2018 slapp fri alle politiske fanger, opphevet sensuren av pressen, og lovte demokratiske valg. Han fikk i stand en fredsavtale med Eritrea. Dessuten hadde det tigrayiske diktaturet administrert økonomien på en god måte.

For Abiy er det et vanvittig nederlag å måtte forlate Tigray. Nå truer en humanitær katastrofe i krigens kjølvann. Internasjonale hjelpeorganisasjoner sier de ikke får fram mat og medisiner til Tigray. De slipper verken til fra Etiopia eller Eritrea, og mye av kornet som skulle vært sådd i disse dager kommer ikke i jorda. Det er ikke bare en katastrofe for tigrayene, der opptil 3, 5 millioner mennesker kan oppleve en sultkatastrofe.

Det er også et problem for Abiy, og ikke bare på grunn av fredsprisen, men også på grunn av økonomien. USA sørger for at Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken holder tilbake økonomisk bistand så lenge blokaden av Tigray varer. Og de internasjonale fordømmelsene hagler over fredsprisvinneren som fikk prisen fordi han skulle være en foregangsfigur for det afrikanske kontinentet. Det er han ikke lenger. For om ikke lenge kan vi kanskje si at han ble spist opp av tigrene fra Tigray.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer