KOMMENTARER

Krigen i Ukraina

Fremad, Nato

Nato-toppmøtet i Madrid, som åpner i dag, foregår med krigen i Ukraina som et blodig bakteppe. Nye, og mer offensive strategier, tvinger seg fram, skriver Morten Strand.

FARGERIKE: Ukrainere demonstrerer mot Russlands invasjon i Krakow i Polen. Foto: NurPhoto/Shutterstock/NTB
FARGERIKE: Ukrainere demonstrerer mot Russlands invasjon i Krakow i Polen. Foto: NurPhoto/Shutterstock/NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Nato-toppmøtet i Madrid skulle først og fremst applaudere inn Sverige og Finland som nye medlemmer. Når det på oppsiktsvekkende vis er gjort, så er det andre viktige først og fremst orienteringen mot en ny og mye mer offensiv forsvarsstrategi som blir toppmøtets viktigste sak.

Natos forsvar mot Russland skal ikke lenger være så puslete at det bare kan oppholde eventuelle russiske invasjonsstyrker, og vente på amerikansk og alliert hjelp, som kan ta uker. Forsvaret skal være så robust at det skal kunne slå tilbake et eventuelt russiske angrep allerede ved alliansens yttergrenser. Strategien kalles deterrence by denial, altså avskrekking ved å nekte adgang. Det krever en helt annen militær tilstedeværelse ved grensene mellom Nato og Russland

BRUSSEL: Natos generalsekretær Jens Stoltenberg omtaler situasjonen i Europa og Ukraina som kritisk, og dette er tema for konferansen i Madrid 29. og 30. juni. Video: AP Vis mer

Nå er ikke noe massivt russisk konvensjonelt angrep på et Nato-land nært forestående. Krigs-president Vladimir Putins styrker har sunket altfor dypt ned i den ukrainske hengemyra, til å kunne tenke på noe annet enn det. Men forsvar dreier seg om å være forberedt på det verst tenkelige. Og i motsetning til i fotball-terminologien, der angrep angivelig er det beste forsvar, så vil Nato etter Madrid definere det slik at det er et framskutt forsvar som er det beste forsvar. Det er en dramatisk endring av den strategiske tenkingen.

Ukraina er selvsagt bakgrunnen. Bare 12 år er uendelig lenge siden. Over Europa var himmelen den gang skyfri, de eneste skyene man kunne se var de over Afghanistan og Irak, som Nato hadde skapt selv. Alliansen ville ha – sa den – «et sant strategisk partnerskap mellom Nato og Russland». Etter den russiske annekteringen av Krim, og den innledende krigen i Donbas i 2014, hadde skyene kommet til Europa, og Nato svarte med å styrke sine forsvarslinjer mot Russland. Rullerende styrker ble sendt til de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen, og til Polen. Av hensyn til Russland ville man ikke kalle det permanente baser, det var uansett snakk om til sammen 5 000 soldater, altfor lite til å stanse et eventuelt russisk angrep.

Norge deltar i disse styrkene, med soldater i blant annet Litauen. Men regjeringen Solberg uthulet også norsk basepolitikk med å tillate amerikansk militær tilstedeværelse i Norge etter 2014. Mange mener dette er i strid den restriktive politikken vi har hatt på dette området helt siden Arbeiderpartiet og Einar Gerhardsen tok Norge inn i Nato i 1949, og ikke ville ha permanente amerikanske baser på norsk jord.

Ukraina har gjort at veldig mye av europeisk sikkerhetspolitikk nå er i spill. Nato er langt fra «hjernedød», slik den franske presidenten Emmanuel Macron sa i 2019, da USA daværende president Donald Trump drev med utpressing overfor sine kolleger i alliansen, for å få dem til å «bla opp», for å si det med Trumps gangster-terminologi, mens ingen europeisk leder kunne ta Trumps sikkerhetsgarantier for gitt. Og fordi Nato-landet Tyrkia kunne drive åpen krig i Syria.

Den russiske invasjonen av Ukraina – og grusingen av nesten alle nedrustnings- og tillitsskapende avtaler mellom USA og Russland, har gjort at kalibreringen av Natos sikkerhetsstruktur er for svak, mener de aller fleste i alliansen. Storbritannia, Polen, og de baltiske land, er aktivister for både tyngre og raskere væpning av Ukraina, og for kraftig styrking av forsvarslinjene ved grensene mot Russland.

Det betyr at Estland, Latvia og Litauen vil ha mange flere enn de litt over 1 000 utenlandske soldatene da har nå, og vil ha en hel brigade med opptil 5 000 soldater, i tillegg til et permanent hovedkvarter, utplassert i sine land. Det vil i så fall gi langt bedre overvåking og langt bedre slagkraft enn i dag. Storbritannia, som i dag leder Natos tilstedeværelse i Estland, og Tyskland, som leder tilstedeværelsen i Litauen, støtter denne tanken. Dette til tross for at de to land tilsynelatende står på hver sin side i Nato i forholdet til Ukraina, Storbritannia som den kompromissløse hauken, og Tyskland som den litt mer forsonlige – om man vil, duen – i forholdet til Russland.

Den nye strategiske tilnærmingen til Russland gjelder i først omgang de baltiske land, der det putinske slagordet om Russkij Mir – den russiske verden – kan ha sin gyldighet. Der okkupasjon av land som noen i Russland mener tilfører fedrelandet, kan ha en slags legitimitet. Men med en utvidelse av Nato med Sverige og Finland som medlemmer, som til tross for Tyrkias motstand, vil skje, så vil det også endre rammene for sikkerhet ved Natos nordflanke. Med et sterkt utvidet nordisk forsvarssamarbeid innenfor Nato, vil deterrence by denial være den naturlige doktrine.

Krigen i Ukraina

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer