Fri oss fra byråkratiet

Jeg ønsker ingen revolusjon, bare at noen bittesmå prosenter av det vi bruker på idrett her i landet, brukes bittelitt annerledes, skriver Anders Waage Nilsen.

DET ER FOR MYE

syting i samfunnet, så la oss begynne med en hyggelig historie. I Bærum kommune har Ungdomstjenesten skjønt at de må tenke utradisjonelt for å få ungdom igang med sportslig aktivitet. I samarbeid med entusiastiske ildsjeler innenfor rullebrettsporten har de bygget hele tre utendørsanlegg, og jobber nå med en innendørshall. Erfaringene fra satsningen er svært positive. Målinger viser at rullebrettanleggene er blitt de mest brukte idrettsanleggene i kommunen. Hurra.

PROBLEMET ER

at tilfellet Bærum er unntaket fra regelen. Og regelen er at idrettens forvaltere støtt og stadig påtar seg rollen som dørvakter. Har du medlemskort? Greit. Har du ikke betalt kontingenten? Glem det!

Sett fra utsiden virker det som om «idrettsfremmende tiltak» er det samme som «organisasjonsfremmende tiltak». Hvis jeg ikke har forlest meg snakker vi om mer enn 1,2 milliarder kroner, i form av tippemidler og statlige og kommunale bevilgninger. Disse pengene fordeles på bygging av anlegg, drift av anlegg, og lønn til idrettens eget organisasjonsbyråkrati. Modellen er enkel: Hvis et særforbund er medlem av Norges Idrettsforbund, tildeles et «rammetilskudd» basert på medlemstall og såkalt «dokumenterbar aktivitet».

Hvis den aktuelle idretten ikke er organisert i det hele tatt, eller organisert utenfor Idrettsforbundet, blir virkeligheten en annen. Da må entusiaster uten lønn kontinuerlig scanne mulighetene for å grabbe til seg noen ekstraordinære midler, ungdommer som helst vil være i aktivitetet må sette seg inn i komplekse søknadsrutiner, og i hver eneste runde må de gjennom den samme kvernen for å dokumentere at aktiviteten deres er legitim.

DEN LANGVARIGE

kampen om en innendørs skatehall i hovedstaden er et godt eksempel. I ti år har talsmenn for rullebrettsporten kjempet mot en vegg av byråkrater og tunghørte politikere for å få gjennomslag for noe såpass enkelt som en hall å drive sporten sin i. Vi snakker om en forlatt industrihall og noen hundretusen i finerplater og totomsfire. Et uhyre enkelt idrettsanlegg, og et glimrende tilbud til mange av de anslagsvis 10000 ungdommene som har skating som en av sine aktiviteter i hovedstaden.

Idrettsbyråkrater og politikere passerer trolig hundrevis av skatere på vei hjem fra jobben sin hver eneste dag i sommerhalvåret. Likevel var denne gruppen idrettsfolk usynlige - helt fram til den dagen de tvangsmessig organiserte seg gjennom Norsk Organisasjon for Rullebrett (NORB).

Slik er det med mange helsebringende aktiviteter: De trenger i bunn og grunn ingen organisasjon, men de trenger et anlegg. Nettopp frihet fra voksenstyring og trenerkontroll er en kvalitet som gjør slike aktiviteter attraktive. Skating, for eksempel, er lett tilgjengelig, billig å drive med og dermed åpen for alle - uansett sosial bakgrunn. Men det finnes svært få, om noen, gamle skatere i idrettsforbundet eller de kommunale idrettsavdelinger, ingen som sitter i lunsjen mimrer tilbake til den gang de selv var en røver i minirampen.

Nostalgi har en sterk konserverende effekt.

IDRETTSFORBUNDETS

ledelse gikk av tidligere i år, etter å ha svidd av alt for mye penger. Alle er enige om at det trengs opprydning i økonomien. Samtidig har flere idretter en stor rekrutteringskrise. Tradisjonell skisport, ikke minst. Antallet innløste lisenser innenfor langrenn har sunket fra mer enn 30000 til 4334 de siste tyve årene. Innenfor alpinsporten har tallene sunket fra 4162 til 973 i samme periode. Men på det uorganiserte planet er skisporten i sterk vekst. Har vi gode nok verktøy for å kartlegge denne aktiviteten? Burde det ikke etableres noen frie anleggsmidler som ikke ble fordelt gjennom idrettsorganisasjonene?

Å eie et medlemskort har aldri vært kondisjonsfremmende. Målet bør, i mine øyne, være mest mulig fysisk aktivitet for minst mulig penger. Da holder det ikke med nærlesing av særforbundenes medlemsstatistikk. I dag er praksis at den aktiviten som lettest lar seg organisere, vinner. Du må som kjent være medlem i en forening for å spille på et fotballag. Det gjør det enkelt å rekruttere mange medlemmer, og enkelt å registrere aktiviteten. Fotball vs klatring: 1- 0.

Statistikk hentet fra innsiden svikter som verktøy når så mye foregår utenfor. Som et supplement til medlemsregistereringen mener jeg at man bør ta i bruk en teknikk som brukes med hell på andre felter i samfunnet og i forretningslivet. Man må foreta en markedsundersøkelse, en survey i hele populasjonen av potensielle idrettsutøvere. Kartlegge reell aktivitet, og ikke minst: Potensiale. Hva vil unge mennesker helst drive med, dersom de får et tilbud? Hvordan får vi skapt mest ny aktivitet på breddenivå per krone?

Jeg vil tror det ligger store urealiserte muligheter innenfor de særforbundene som organiserer få, men aktiviserer mange. Klatreforbundet for eksempel, har bare 7000 medlemmer, men det er minst 30000 mennesker som driver med klatring. Snowboardforbundet, som har 5500 medlemmer, tilrettelegger for en aktivitet som aktiviserer anslagsvis 250000 utøvere. De er taperne i et system som skriker etter fornying.

I EN RADIODEBATT

med undertegnede 30. mars uttalte statssekretær Berit Øksnes Gjerløw at mine forslag til nyansering ville medføre at man «putter penger i et sort hull». Det ble sikkert sagt i beste mening, men Øksnes Gjerløw avslørte her en utbredt oppfatning, nemlig at det å være uorganisert er det samme som å være uansvarlig.

Selv om noen av disse aktivitetene mangler en formell organisasjonsstruktur er de velsignet med både ressurspersoner og uformelle nettverk. Det var det Bærum kommune erkjente da de for et par år siden gjennomførte det gledelige kvantespranget: De forstod plutselig at dersom de skulle nå målet om økt aktivitet blant unge mennesker, måtte de ut av kontorene sine, søke supplerende kunnskap, de måtte rett og slett snakke med entusiastene på gateplan.

Om du skulle tro noe annet: Dette er visjonær og grensesprengende adferd for en idrettsbyråkrat.

Til alle voksne og engasjerte ressurspersoner innenfor norsk idrett: Fortsett den viktige jobben dere gjør! Dette er ikke et angrep på dere. Jeg ønsker ingen revolusjon, bare at noen bittesmå prosenter av det vi bruker på idrett her i landet, brukes bittelitt annerledes. Lederbyttet i NIF er en fin anledning til å riste opp i en ukultur som har hatt gode vekstbetingelser i det sammenvevde nettverket av idrettsbyråkrati og idrettsorganisasjon.

Men forhåpentlig er det endringer på gang. De siste måneden har skaterne i hovedstaden fått et delvis gjennomslag for kravene sine. En foreløpig skatehall skal bygges, rullebrettentusiastene ser resultater av en årelang kamp. Betegnende nok finansieres det foreløpige anlegget gjennom storbymidler - ikke kommunale idrettsmidler.

Gud forby.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.