I 1998 hadde en taxi i Oslo ca. 40 turer per døgn. I dag har den under 20 -og turene er kortere. Til tross for tredobling i antall utesteder, hoteller og reisevirksomhet, og til tross for høy befolkningsvekst, vekst i økonomien osv., så har antall passasjerkilometer med taxi blitt mer enn halvert siden 1998. Utviklingen har vært slik i de fleste norske byer.

Et av problemene er måten taxinæringen er organisert på, med «hver mann hver sin taxi». Oslo har eksempelvis hatt ca. 1500 selvstendig næringsdrivende taxieiere i flere tiår. Hver med mål om maks inntekt for egen taxi. Det var ikke noe problem da myndighetene styrte taxiprisene, holdt dem lave og beskyttet folk mot ågerpriser. Da var taxibruken skyhøy.

Problemene oppsto da taxinæringen selv fikk styre prisene fritt i 2000. Knappe to år seinere, i 2002, slo Forbrukerrådet fast at taxiprisene hadde steget nærmere 30 prosent. Taxieierne hadde benyttet anledningen til å skru opp prisene for å øke inntektene sine. Publikum svarte med å bruke mindre taxi. Deretter økte taxiene prisene ytterligere for å kompensere for færre kunder. Og slik fortsatte det. Taxiprisene steg i takt med at kundene forsvant.