DEBATT

Taxi-frislipp:

Frislipp er ikke problemet

Til tross for høy befolkningsvekst og blant annet vekst i økonomien, så har antall passasjerkilometer med taxi blitt mer enn halvert siden 1998.

FINNES MEDISIN: Det finnes en medisin som virker og det er minstelønn i kroner og øre. Da vil kroniske lønnslidelser med for mange taxier og sosial dumping forsvinne, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB
FINNES MEDISIN: Det finnes en medisin som virker og det er minstelønn i kroner og øre. Da vil kroniske lønnslidelser med for mange taxier og sosial dumping forsvinne, skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Roger D. Pettersen
Roger D. Pettersen Vis mer

I 1998 hadde en taxi i Oslo ca. 40 turer per døgn. I dag har den under 20 -og turene er kortere. Til tross for tredobling i antall utesteder, hoteller og reisevirksomhet, og til tross for høy befolkningsvekst, vekst i økonomien osv., så har antall passasjerkilometer med taxi blitt mer enn halvert siden 1998. Utviklingen har vært slik i de fleste norske byer.

SMITTE: Camilla Stoltenberg, direktør FHI utrykker bekymringer for utviklingen av smitte av omikron-varianten. Video: Anabelle Bruun / Reporter Vilde Sofie Einan Vis mer

Et av problemene er måten taxinæringen er organisert på, med «hver mann hver sin taxi». Oslo har eksempelvis hatt ca. 1500 selvstendig næringsdrivende taxieiere i flere tiår. Hver med mål om maks inntekt for egen taxi. Det var ikke noe problem da myndighetene styrte taxiprisene, holdt dem lave og beskyttet folk mot ågerpriser. Da var taxibruken skyhøy.

Problemene oppsto da taxinæringen selv fikk styre prisene fritt i 2000. Knappe to år seinere, i 2002, slo Forbrukerrådet fast at taxiprisene hadde steget nærmere 30 prosent. Taxieierne hadde benyttet anledningen til å skru opp prisene for å øke inntektene sine. Publikum svarte med å bruke mindre taxi. Deretter økte taxiene prisene ytterligere for å kompensere for færre kunder. Og slik fortsatte det. Taxiprisene steg i takt med at kundene forsvant.

I tillegg til å være bedriftseiere, krever taxieiere å leve av bedriftene sine, hver dag, uten å tilpasse seg folks behov, investere eller å ha redusert inntekt én eneste dag. Dette forklarer hvorfor taxienes eneste svar på færre kunder bare er høyere pris. Jo lengre mellom hver kunde, desto mer må hver kunde betale.

Samtidig er det ingen som har ansvar for langsiktighet, å pleie kundene og markedet. Tilstanden har klare likhetstrekk med allmenningens tragedie – en spillteoretisk situasjon som oppstår når en fellesressurs (i dette tilfellet taximarkedet) utarmes fordi alle bare handler til sitt eget beste. Det er ikke uvanlig at en taxi flår en kunde for kjapp gevinst, selv om det fører til en tapt kunde for hele næringen.

Taxinæringens ondartede lidelse er provisjonslønn. I kombinasjon med et marked som gir stadig mindre avlinger, så fører det til sosial dumping. Provisjonslønn fritar taxieierne fra lønnsforpliktelser. De kan ha folk på jobb, døgnet rundt, uten at det koster dem noe.

Dersom eiere av eksempelvis butikker, barer og klinikker kunne ha lønnet folk med bare provisjon, så ville nok de også holdt døgnåpent. I likhet med taxieiere, ville de tenkt at det er bedre å selge litt enn ingenting og et hadde florert av døgnåpne tilbud.

Taxiene går tomme i stadig større deler av døgnet. En taxi stenger likevel aldri slik butikker gjør på tider med få kunder. Dette fordi butikkeiere ikke har lov til å lempe svikt i inntekter på grunn av færre kunder over på sine ansatte, slik taxieiere har lov til.

Taxisjåfører blir ikke permittert eller oppsagt uansett hvor få kunder og lav lønna blir, og de får karatene på dagpenger hvis de sier opp selv. Stadig lavere timelønn gjør at de velger å jobbe i flere timer.

Å reversere frislippet, slik den nye regjering har tatt til orde for, er feil medisin. I det minste har frislippet ført til at lavtlønnede sjåfører nå kan velge å bli taxieiere selv (likt for alle). Dessuten, den negative utviklingen starter 20 år før frislippet.

Det finnes en medisin som virker og det er minstelønn i kroner og øre. Da vil kroniske lønnslidelser med for mange taxier og sosial dumping forsvinne.

En bedriftseier som ikke kan betale minstelønn bør ikke ha ansatte. Når taxieiere ikke lenger kan ha ansatte på tomgang, så vil taxitilbudet tilpasses etterspørsel og antall kunder.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer