Christian Tybring-Gjedde skriver i en ellers usedvanlig furten replikk til min kronikk, at vi er enige om behovet for en faktabasert samfunnsdebatt. Det er på den ene siden hyggelig at vi kan være enige om noe. På den annen side er dette altså et utsagn som kommer fra han som har foreslått å gi Nobels fredspris til en av historiens aller største og mest notoriske løgnere. Da blir man naturligvis litt usikker på om vi egentlig mener det samme med en faktabasert samfunnsdebatt?

Tybring-Gjedde skriver flere ganger at «som flere andre evner han (meg) ikke å gå inn i de komplekse årsaksforholdene for politisk uenighet». Dette uten at han selv gjør noe forsøk på å bidra med akkurat det. I stedet kritiserer han meg for å tilhøre majoriteten. Jeg tar ingen sjanser ved å agitere for noe mer ytterliggående. Jeg forstår at han plasserer selv i den siste kategorien. I så fall kan vi være enige om det.

Han går så videre til å diskreditere min samfunnsanalyse og beskriver at han, i motsetning til meg antar jeg, selv har tilegnet seg kunnskap gjennom å studere tenkere og filosofer. Dette sier han i samme tekst som han påpeker at «alle de akademiske nikkedokkene» ikke er på hans, men på min side.