KOMMENTARER

Nedtelling for Donald Trump

Ga ansikt til det onde og lavpanna

Donald Trump har gitt ansikt til det usympatiske og lavpanna. Han har gjort mye skade, men det mest skadelige han gjorde var trolig å vise verden at en drittsekk i særklasse bare kunne være seg selv, skriver Morten Strand.

SEG SELV NOK: Donald Trump, corona-syk og smittefarlig, tvinger sjåfør og sikkerhetsvakter ut på tur. Foto: AFP / NTB
SEG SELV NOK: Donald Trump, corona-syk og smittefarlig, tvinger sjåfør og sikkerhetsvakter ut på tur. Foto: AFP / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Hva er det sanneste øyeblikket i Donald Trumps presidenttid? Vi stiller spørsmålet fordi selv for notoriske løgnere - som ljuger så mye at de etter alt å dømme ikke lenger vet forskjellen på sannhet og løgn - så finnes det et sannhetens øyeblikk. Eller to. Kanskje var det ene i forrige uke da han benådet fire leiesoldater for en massakre i 2007, da de fire uprovosert åpnet ild mot sivile i sentrum av Bagdad, og drepte 14 mennesker. Han som først åpnet ild fikk livstid, de tre andre 30 år. Nå er de frie menn.

VETO: Donald Trump la ned veto med forsvarsbudsjettet, men representantenes hus stemte mot presidenten. Video: AP Vis mer

Trump ga også amnesti til en rekke av sine lojale kriminelle støttespillere. Det kan tross alt forstås i Trumps verden, som jo dreier rundt den selvnytende egoisten uten sidestykke. Men hvorfor ha et så bankende hjerte for fire krigsforbrytere som bare meide ned tilfeldige sivile? Fordi de drepte likevel bare var utlendinger, arabere, og etter alt å dømme muslimer fra «shit hole countries», altså liv uten verdi, i Trumps verden? Eller fordi morderne tross alt var amerikanske leiesoldater - altså America First? Uansett så undergraver amnestiet på en måte som best kan oppsummeres som ond, respekt for internasjonal lov, og bidrar til å gjøre krigsforbrytelser mindre alvorlig. Var det da vi så den egentlige Trump?

Eller var Trumps sanneste øyeblikk da han insisterte på at det var mange flere til stede under hans president-innsettelse i 2017 enn under Barack Obamas innsettelse åtte år tidligere? Det var da en nær medarbeider forklarte Trumps åpenbare løgn med at det var snakk om «alternative fakta». Var denne kvalifiserte løgnen et sannhetens øyeblikk om Trump? Kanskje det aller sanneste?

Utgangspunktet for denne artikkelen er å beskrive hva som var mest ødeleggende for verden i Trumps president-tid. Vi har selvfølgelig klima-fornekteren, corona-fornekteren, og fakta-fornekteren. Vi har elefanten som diplomat, som tråkket på de fleste avtaler, og over alle grenser for folkeskikk. Vi har presidenten som dyrket personlige fornærmelser som et politisk redskap på sine ødeleggelsestokt. Men etter å ha grunnet litt på utfordringen, så var det mest ødeleggende for verden i Trumps tid rett og slett at Trump var Trump. Og at han fikk lov til å være det.

I valget mellom raushet og forståelse på den ene siden, og det smålige og ondskapsfulle på den andre siden, var han konsekvent, han valgte ondskap, mobbing og hat. I valget mellom rasjonell og irrasjonell politikk var han like konsekvent, han valgte det irrasjonelle. Og i valget mellom å arbeide mot langsiktige mål som kan gi resultater, og kortsiktige jippoer som kunne gi oppmerksomhet, så valgte han oppmerksomhet - det siste er han forøvrig ikke alene om. Likevel, ganske gjennomført så valgte han de både mest umoralske og dårligste løsningene. I sine utallige inkonsekvenser var han faktisk ganske konsekvent. Er det et sannhetens øyeblikk for Trump? Har vi ham nå? Som den konsekvent inkonsekvente?

Om to og en halv uke er ikke Donald Trump lenger USAs president. En mer konvensjonell analyse av Trump og verden enn den du til nå har lest vil fortelle oss at han langt på vei klarte å ødelegge forholdet til sine tradisjonelle europeiske allierte. Norge er et av landene i Europa der et flertall mener Trump utgjør en større fare for verdensfreden enn den russiske presidenten Vladimir Putin. Det er en oppsiktsvekkende erkjennelse at ens nærmeste allierte er farligere enn landet som var fienden under Den kalde krigen.

I Asia har virkeligheten blitt like absurd. Trump behandlet allierte som Japan og Sør-Korea med likegyldighet og nesten forakt. Mens han «var forelsket» i den aller blodigste diktatoren i vår tid, den nord-koreanske lederen Kim Jong-un. Trump skulle skinne, og utrette diplomatiske mirakler - trodde han. Han utfordret tyngdekraften og trodde han skulle få Kim til å gi opp sin eneste sikkerhetsgaranti, atomvåpnene. Dårskap og dumskap, kan vi si - i hvert fall i ettertid. Selv om noen av oss også sa det da det sto på. Uansett så var politikken enda en gang basert på ønsket om maksimal oppmerksomhet, heller enn på nøktern analyse. Posøren bød igjen på seg selv.

Men den sanneste analysen er kanskje likevel denne: At denne revolusjonære ødeleggeren kunne dyrke alle sine usympatiske trekk fra posisjonen som verdens mektigste mann, fordi han var gal mann til gal tid. Og selv om Trump også var et barn av sin tid, så er sånne som ham - i hvert fall i demokratier - tross alt en anormalitet i historiens løp.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer