KOMMENTARER

Russland og regjeringsskifte

Geografi som skjebne

Et regjeringsskifte etter valget vil føre til et litt annet, men likevel mye mer fruktbart, forhold til vår store nabo i øst, skriver Morten Strand.

LITE Å SKÅLE FOR: Erna Solberg sammen med Vladimir Putin i St. Petersburg i 1919. Men de to ha lite å skåle for. Foto: NTB
LITE Å SKÅLE FOR: Erna Solberg sammen med Vladimir Putin i St. Petersburg i 1919. Men de to ha lite å skåle for. Foto: NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Norges forhold til Russland er vår viktigste relasjon til verden etter vårt forhold til EU. Russland er Norges skjebne, tildelt ved fødselen, om man vil. Og hovedgrunnen til at vårt forhold til USA er viktig, er - nettopp - Russland.

FORGIFTET: Den russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj ligger i kunstig koma på et sykehus i Sibir. Mannen som har publisert denne videoen hevder det er han som skriker på dette flyet. Reporter: Elias Kr. Zahl-Pettersen Vis mer

Geografi er skjebne. Så når vi ser på verden fra Oslo eller Kirkenes, så må vi også være så rimelige og kloke at vi innrømmer Russland retten til å se på sin omverden fra Moskva. For uansett hvor banalt der er, så er det grunn til å minne om at perspektiv er viktig - av og til avgjørende - for å forstå utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Geopolitiske spenninger fra lenge før Den kalde krigens tid gjør Russland til det som av og til er en motstander, og av og til en utfordrer. Og en sjelden gang til en nesten uproblematisk venn. Geo-politiske interesser, økonomi, kultur, religion, og ikke minst militære forhold mellom naboer, gjør at forholdet til Russland balanserer på en stram line mellom konfrontasjon og grensesetting på den ene siden, og dialog og samarbeid på den andre.

En regjering ledet av Arbeiderpartiet vil bringe balansepunktet mer i retning av dialog og samarbeid, enn det regjeringen Solberg har representert. En debatt i NRKs Urix på lørdag sist helg, mellom lederen av Stortingets utenrikskomite, Anniken Huitfeldt (Ap), og nestlederen Michael Tetzschner (Høyre), understreker poenget.

Tetzschner satt høyt på sin hest, som om verden ikke har forandret seg nevneverdig siden jeg som ung utenriksjournalist besøkte NATO-hovedkvarteret i Brussel, og følgende plakat hang på praktisk talt hvert kontor: «Better with two Feet in NATO, than a cold Ass in Siberia» - Bedre med to bein i NATO, enn med rumpa bar i Sibir. Det var mens NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg - også for kuriositetens skyld - var leder av AUF, som for øvrig var motstander av norsk NATO-medlemskap, og ville ha mer dialog og samarbeid mot øst.

Å sitte med rumpa bar i Sibir er selvfølgelig et besnærende slagord - selv om NATO-funksjonærene selv satt mer med rumpa på bar i Brussel - som understreket ønsket om konfrontasjon og grensesetting overfor Sovjetunionen. Det er en verden Tetzschner fortsatt synes å leve i, ikke minst når han omtaler Vladimir Putins Russland som «totalitært». Det er fortsatt et autoritært regime, til tross for fengsling av opposisjonsledere, jamming av norsk luftrom, og utillatelig og aggressiv bruk av internett rundt omkring i verden. Det er fortsatt ganske stor forskjell på Putins Russland, og Stalins og Bresjnevs Sovjetunionen.

Men dette var datidas slagord. Mye vann har rent i havet siden midten av 1980-tallet. Og det russiske perspektivet har - slik det nesten måtte gjøre - vendt tilbake til det tradisjonelle. Nemlig til å se på verden med et mistenksomt blikk. Å observere NATOs utvidelse med det gamle «Øst-Europa» og de baltiske landene etter Sovjetunionens kollaps. Å måtte forholde seg til de tradisjonelle anti-russiske følelsene som historisk er sterke i blant annet Polen og Baltikum, som ble en del av både EU og NATO. Å forsvare russisk ortodoksi i den århundrelange verdikampen med det dekadente «Vesten». Å velge side for de slavofile nasjonalistene i den interne russiske åndskampen med de «vestvendte» - zapadnikene - som har rast i russisk åndsliv og politikk siden Peter den stores tid, altså i mist 300 år.

En dyp forståelse av Russland er en forutsetning for å føre en rasjonell norsk utenrikspolitikk. Og det er lite rasjonelt for nabolandet Norge at det er sju år siden en norsk utenriksminister sist var i Moskva. Den tyske forbundskansleren Angela Merkel - som har vært Putins fremste europeiske kritiker - la sin siste tur som kansler til nettopp Moskva. Hun dro også til Moskva i 2015 for å feire Sovjetunionens bidrag til seieren over Hitler-Tyskland, mens Erna Solberg holdt seg hjemme, selv om det var Sovjetunionen som frigjorde Finnmark. Uklokt.

Med Moskvas perspektiv på Norge er åpningen av landet for amerikansk militær tilstedeværelse, det mest provoserende. En statsminister Jonas Gahr Støre vil neppe reversere Solberg-regjeringens provokasjon, det vil vekke for mye uønsket oppmerksomhet i Washington. Men han ville trolig hatt det som i realiteten er en endring av norsk basepolitikk ugjort. Det er i så fall klokt. Fordi det forutsetter at man har evnen - og viljen - til også å se på verden i et annet perspektiv enn sitt eget. Selv om vårt hovedperspektiv selvsagt alltid må være fra Norge, bør vi for analysens skyld også koste på oss å ta hensyn til perspektivet fra den andre.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer