Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer
Min side Logg ut

Gi meg en G

Svusj, sa det. Gro har som snarest vært hjemom en tur.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FØRST LA HUN

verdens tobakksprodusenter på ryggen og svinebandt dem med en verdensomspennende konvensjon. Så dasket hun sukkermafiaen på munnen og heiste bannbullen mot de livsstilsproduserende leskedrikkenes globale hegemoni. Før hun altså vendte nesa hjem noen skarve dager denne uka for å la seg hylle i forbindelse med 400-årsjubileet for norsk helsevesen.

DERMED SMALT DET

på alle sider av kjølen. Både finske Nokia og svenske Ericsson, verdens største mobiltelefonselskaper, ble truffet midt i direktøretasjene av et om ikke vitenskapelig underbygd, så i alle fall dypt følt og skadebringende anslag mot våre gode naboers økonomiske kjernevirksomheter. Like etter eksploderte det på trappa til helseminister Dagfinn Høybråten fordi lømmelen har satt i verk en røykelov som legitimerer barnemishandling. Og ennå driver fersk kruttrøyk i avisspaltene etter at det ble kjent at selveste sosialdemokratiets mor har kjøpt private tjenester fordi den offentlige eldreomsorgen ikke er god nok.

GRO ER MED ANDRE ORD

i landet. Og som det sømmer seg en politiker av verdensformat, går det ikke stille for seg. Generaldirektøren for WHO bruker sine siste dager i posisjon fornuftig nok til å fortelle oss alle hvor skapet skal stå, for ikke å snakke om hvor røykerne kan dra og mobiltelefonene skal oppbevares. Etter en håndfull junidager i 2003 er det derfor på det rene at mobiltelefon i brystlomma forårsaker livstruende brannskader. La bare Nokia og Ericsson protestere så mye de vil. «Slik er det bare,» som det heter når Gro skal presisere sin sak i mediene før hun haster videre med dette utålmodige smilet som antyder at vi heller burde komme oss ut i sola og leke der vi gjør minst skade. Du verden som vi har savnet henne.

BONDEVIKS DVASKE

utenrikspolitikk og tomme trusler for galleriet? Petersens - hva var det nå han sa? - og Stoltenbergs fyrige ritt mot maktens periferi, hvem kan finne på å sette vekkerklokka et minutt fram for å få det med seg? Hvem stiller seg i kø for å høre Valgerd overføre midler fra spillefilm til dåpsopplæring? Hvem vandrer mann av huse for å velge ny ordfører i Nittedal? Nesten ingen, selvfølgelig. I alle fall ingen av oss som husker lukten av naken angst fra de gode, gamle dager. Som da Gro under en pressekonferanse på Youngstorget satte blikket i en respektløs politisk journalist fra Aftenposten og flerret ham fra nakken og helt ned til knærne han ba på.

HISTORIEN OG

Karsten Alnæs kommer til å gi meg rett, siden Gro dro fra landet for å legge under seg WHO i 1998, har her hersket en form for nærmest ufyselig fordragelighet. Vi har nok ant det når vi lette etter en egnet plass til å sette fra oss skapet, helst oppå ei øm tå. Bare vent til mor kommer hjem og røsker opp vinduene med et smell. Den gode lyden. Lyden av Gro.