For noen dager siden kunne vi lese Aftenpostens kommentar om at vaksinestrategien må begrunnes bedre. Underforstått; det må være en ondsinnet misforståelse at Oslos befolkning ikke står lenger fremme i køen.

I «Debatten» på NRK og andre steder har vi hørt liknende argumenter til fordel for diverse yrkesgrupper eller geografiske områder. Lærere vil ha først. Nordre Follo bør få først. Helsearbeidere vil ha først. Raymond Johansen er enig med Aftenposten i at Oslo bør prioriteres og hvorfor kaster vi egentlig bort dyrebare vaksinedråper på småkommuner i utkantstrøk som knapt har hatt et eneste sykdomstilfelle?

Jeg får sure oppgulp av hele diskusjonen og vil gjerne erklære følgende: Jeg vil ha sist! Og nei, jeg er ikke bedre menneske enn andre. Men jeg innser at det stikket i min arm er null verdt så lenge ikke en større andel av befolkningen er beskyttet mot covids klamme klut. Jeg vil ha normaliteten i mitt liv tilbake. Jeg vil kunne gi en god klem til folk jeg er glad i. Jeg vil kunne stikke ut og ta en pils med en kompis eller gå på kino eller konsert eller bare ta en løpetur langs Akerselva uten å bekymre meg for hvor min pesende utpust havner. Men akkurat nå kan jeg knapt dra på besøk til Sørlandet uten å bli stoppet i politikontroll ved kommunegrensa til Drammen, virker det som.