Trond Giske har aldri akseptert «dommen» mot seg, altså partiets konklusjon om at han ved flere anledninger hadde brutt partiets retningslinjer om seksuell trakassering.

Jeg forstår det som at Giske mener anklagene dels ikke stemmer, og dels ikke var så alvorlige som det er blitt fremstilt av enkelte varslere. Da kan man også forstå at han ikke vil be om tilgivelse (for alle handlingene han ble felt for).

Man kan ikke forvente at en som mener seg uskyldig dømt skal vise anger og be om tilgivelse for noe han mener han ikke har gjort.

Man kan likevel forvente at han respekterer at avgjørelsen er tatt, og at han går videre, primært av respekt for ofrene, men også av respekt for partiet. I stedet for å akseptere konklusjonen og gå videre, har Giske gjort det motsatte. Han har arbeidet jevnt og trutt mot partiets avgjørelse, mot at varslerne skal bli trodd og mot at varslene skulle få konsekvenser for han.

Fra dag én etter «fallet» har han søkt ny makt i partiet. Han var for eksempel lynraskt tilbake som hovedtaler på AP-arrangement i 2018, og som leder av et organisasjonsutvalg.