DEBATT

Etterhåndstilskudd fra NFI

Gitt oss selv et nakkeskudd

Ordningen setter ikke bare likestillingen i filmbransjen tilbake, men setter oss overfor svært alvorlige demokratiske utfordringer, som i sin tur gjør vårt samfunn mye mindre åpen og lite robust

«SUKSESSTØTTE»: Atle Antonsen og Ine Jansen i kinosuksessen «Norske byggeklosser» (2018), en produksjon som ble realisert ved hjelp av etterhåndstilskudd fra NFI. Foto: Nordisk FilmClick to add image caption
«SUKSESSTØTTE»: Atle Antonsen og Ine Jansen i kinosuksessen «Norske byggeklosser» (2018), en produksjon som ble realisert ved hjelp av etterhåndstilskudd fra NFI. Foto: Nordisk FilmClick to add image caption Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

I artikkelen «Filmskapere fortviler» om endringer i norsk filmbransje brukes svært ladede ord til å beskrive Norsk filminstitutts (NFI) forslag til endringer i etterhåndstilskudd (EHT). Tabloide overskrifter som «nakkeskudd» blir servert uten noe grundig analyse av hvordan EHT er innrettet, og hvilken filmpolitiske mål har vi ofret med den nå ti år gamle tilskuddsordningen.

Khalid Maimouni
Khalid Maimouni Vis mer

Det at den automatiske ordningen EHT går under navnet «suksesstøtte», er heller ikke en betegnelse hele bransjen står bak. Derimot kjenner mange på slagsiden av denne lite etterrettelige og treffsikre ordningen som har gitt oss verdens rauseste tilskuddssystem.

Danmark bruker f.eks. mindre offentlige midler på sine filmer per innbygger enn oss. De klarer å holde sitt grep om en andel av kinobesøk for danske filmtitler stabilt på et sted mellom 25 og 30 prosent. De eksporterer mer film, flere skuespillere, filmskapere og filmtalenter enn oss. Vi bruker mye mer på norske filmtitler, og ligger på omtrent 20 prosent kinoandel.

Så har denne automatisk ordningen gjennomgående ikke ivaretatt viktige filmpolitiske mål som en bærekraftig næring, likestilling eller relevans. Når NFI nå tar grep for å endre EHT må vi som bransje ta innover oss at markedskreftene har ikke levert på alle de filmpolitiske målene og erkjenne at vi trenger ytterligere incentiver for å gjøre oss relevante for norsk publikum.

Noe denne ensidige kritikken overser fullstendig, er den uansvarligheten som brer om seg i bransjen når man gang på gang lager film med bare EHT som kilde til offentlig finansiering. For hver suksesshistorie i denne automatiske ordningen, er det alltid to skrekkhistorier vi unngår å snakke om. Og fordi man har bare privat kapital å tære på, blir man ofte nødt til å operere på siden av de etablerte rammeavtalene som skal sikre filmarbeidere verdige arbeidsforhold.

Slagsiden av slike valg går som regel utover unge filmarbeidere eller neglisjerte perspektiver som ender for ofte med å avgi hele sin arbeidsinnsats som arbeidskreditt i finansieringen til filmen. Dette er verken bærekraftig eller en ønsket situasjon, men når nesten 50 prosent av filmens finansiering er basert på leverandør- og arbeidskreditter, så må vi erkjenne at da har vi på underlig vis gitt oss selv et nakkeskudd.

En annen slagside av EHT er storfilmer hvor hovedandelen av budsjettet er finansiert med offentlige midler og kaller seg for en kommersiell suksess. Vi har for mange eksempler på filmer som ikke innfrir sitt antatte publikumspotensial men som likevel evner å makse ut utbetalingene fra EHT-ordningen i tillegg til Forhåndstilskudd (FHT). Grunnen er simpelthen at EHT belønner produsenten automatisk for urealistiske og feilslåtte publikumsestimater istedenfor reell publikumssuksess.

Filmstøtte fra NFI:


  • Hvert år deler Norsk filminstitutt (NFI) ut 625 millioner kroner til film-, serie- og spillprosjekter. Filmskapere når gjennom pengenåløyet via 12 forskjellige tilskuddsordninger. De to viktigste er:
  • Markedsordningen. Prosjektet vurderes av et eksternt bransjepanel på tre personer, primært ut fra inntjeningspotensial og hvor mange NFI tror vil se filmen på kino. Eksempel: «Skjelvet» og «Askeladden»-filmene. Et forventet minimum på 200 000 kinobesøk er et kriterium.
  • Konsulentordningen. En NFI-rådgiver vurderer prosjektet hovedsaklig ut fra kunstnerisk kvalitet. Eksempler «Barn» og «Håp».
  • I tillegg har NFI også en «usynlig» og automatisk støtteordning som heter etterhåndstilskudd, populært kalt «suksesstøtte». Den er langt enklere å forholde seg til:
  • Ser nok mennesker filmen matcher NFI «produsentens dokumenterte inntekter fra kommersiell visning», eksempelvis kinobillett- og rettighetssalg. Er det snakk om en barnefilm dobles beløpet.


En villet filmpolitikk fra Kulturdepartementet resultert i en betimelig, og svært uheldig konsolidering i bransjen hvor de største selskapene som mottar over 50 prosent av de offentlige tildelingene eies i dag helt eller delvis av de to største kinodistributørene i Norden. Betimelig, fordi feilslåtte estimater i salgsavtaler svir ikke lenger like mye når risikoen har blitt betraktelig lavere gjennom direkte eierskap. Uheldig, fordi noen i et utenlandsk milliardkonsern blir en kurator for hvilke filmer norsk publikum får se på kino. Så må vi ikke glemme hvor konkurransevridende slike eierstrukturer kan bli i et så lite marked med betydelige offentlige subsidier.

Men det mest alarmerende med EHT er likevel at tall fra de siste 10 åra viser at for hver krone tildelt kvinnelige regissører i denne «suksesstøtten» får mannlige regissører hele 4 kroner. EHT setter ikke bare likestillingen i filmbransjen tilbake, men setter oss overfor svært alvorlige demokratiske utfordringer, som i sin tur gjør vårt samfunn mye mindre åpen og lite robust. Det eksisterer heller ingen innretninger i denne automatiske ordningen for å likestille minoriteter i norsk filmkultur.

Det er mange grunner til at EHT bør endres for at den offentlige pengebruken i norsk filmkultur skal oppnå alle filmpolitiske mål. I 2020, og med flere nye visningsplattformer som publikum har flyttet til, bør vi sørge for at filmkulturen vi skaper med offentlige midler er både representativt og relevant, og at hver eneste krone kommer norsk publikum til gode.

Markedskreftene vil alltid stritte imot nye endringer for å utnytte eksisterende infrastruktur og etablerte konstellasjoner, og derfor har det kommet inn flere prosjekter i siste liten til NFI som sikter seg ene og alene på EHT-ordningen. NFI har allerede varslet at EHT-prognosen kan øke fra 120 mill. i 2020 til 180 mill. i 2021. Omfanget av de siste prosjektene som ble meldt inn rett før de nye forskriftene skulle implementeres kan også gi oss en dobling av EHT-prognose for 2022.

Det applauderes at NFI nå vil differensiere kriteriene som utløser EHT ved blant annet å avvikle EHT for prosjekter som ikke har FHT. Arbeidet med nye forskrifter er allerede på overtid og man kan håpe at de blir implementert lenge før neste søknadsfrist i 2021.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer