KOMMENTARER

OL i Tokyo:

Gledens mester

Karsten Warholm viser hvor langt man kan nå ved å satse på bredden.

Gledens mester
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

For bare en måned siden ville Alison Dos Santos tid på 400 meter hekk vært god nok til å slå en verdensrekord som hadde stått i 29 år. Tirsdag morgen holdt tida bare til olympisk bronse, da Karsten Warholm knuste sin egen verdensrekord i et ellevilt, historisk løp. Sunnmøringen kom i mål på 45.94, ei tid god nok til å konkurrere i samme OL på 400 meter uten hekk. Så raskt at ingen annen nordmann har løpt 400 meter flatt raskere. Så suverent at løpet med rette sammenliknes med de største idrettsprestasjonene gjennom tidene. Karsten Warholms navn står nå med gullskrift i idrettens historie.

Så seint som i forrige OL nektet da 20 år gamle Karsten Warholm å satse på denne distansen. Den gang satte han norsk rekord og tok seg til semifinale. Men han insisterte på at 400 meter hekk bare var «et sidesprang». Da de tidligere OL-vinnerne Andreas Thorkildsen og Vebjørn Rodal uttalte at Warholm burde droppe tikamp og satse knallhardt på hekkeløp, tok han irritert til motmæle. Warholm insisterte på å forsette med alt som var gøy, og for ham var det mangekamp. Allsidig trening motiverte ham mer enn spissing. Verdensrekorden året etter førte likevel til at 400 meter hekk ble morsomt nok til å satse på. Nå leker han med tanken på å satse på 400 meter flatt og 800 meter framover.

Warholm har sagt at han ikke har noe ønske om å være friidrettens ansikt utad. Men han er utvilsomt glansbildet av den norske idrettsmodellen. Den uttalte satsingen på breddeidrett, der flest mulig skal inkluderes i flest mulig idretter lengst mulig, er avgjørende for både idrettsgleden og for folkehelsa. Warholm viser at den samme strategien også er egnet til å få fram de absolutte enere.

Dette er en viktig påminnelse. Det er bred enighet i norsk idrett om at satsing på breddeidretten er den aller viktigste prioriteringen. Men det er også en strategi som har møtt motbør og sterk debatt de siste åra. Mange idretter er blitt så dyre at økonomi i seg selv blir et hinder for deltakelse. Ofte krever også hver enkelt idrett tidlig så mye tid av deltakerne at de allerede som små barn må velge å vie seg til bare én. I praktiske prioriteringer blir også det å ivareta bredden sett som motsetning til det å dyrke fram talenter. Spisset trening fra ung alder kan også bringe fram ekstreme prestasjoner, slik OL-håpet Jakob Ingebrigtsen er et soleklart eksempel på.

Derfor har såkalt satsing begynt i stadig yngre aldersgrupper, så mye at idretten har sett seg nødt til å lage strenge regler for å verne de yngste barna mot hard konkurranse. Reglene skal sikre at alle barn får oppleve mestring og at harde rangeringer ikke ødelegger motivasjonen for de minste barna. De innebærer blant annet at det ikke er lov til å bruke resultatlister, tabeller og rangeringer i konkurranser før barna blir 11 år. Selvsagt vet barn hvor mange mål de har scoret og hvem som er best på laget likevel, så reglene er både blitt latterliggjort og utfordret. Men de er viktige forsøk på å sikre en inkluderende idrettskultur.

Når elleveåringer må spille fotball fem ganger i uka for å henge med på laget, mister fotballen mange av dem som helst vil gå på en eller to treninger og fortsette på taekwando samtidig. Noen av dem som faller fra, kunne ha blitt utøvere i verdensklasse. Vi vet nemlig ikke tidlig hvem som blir best til slutt.

En masteroppgave ved Universitetet i Stavanger undersøkte i fjor sammenhengen mellom prestasjoner i ung og voksen alder, hos norske friidrettsutøvere som hevder seg på internasjonalt nivå. Ola Tjensvoll gjennomgikk tidligere studier og sammenliknet utøvernes resultater som 15-åringer, 18-åringer og seniorer. Han fant ut at det er liten sammenheng i resultatene utøverne hadde som tenåringer og som voksne. Av 202 norske utøvere som ble gode nok til å konkurrere i europamesterskap, var bare 14,4 prosent av dem blant de aller beste som 15-åringer. Blant de 12 norske utøverne som har vunnet gull i internasjonal friidrett er andelen høyere, to av tre finnes på topp 20-listene for femtenåringer. Men en av tre gjør det ikke. Og også de beste trente allsidig i ung alder. Allsidig trening kjennetegner nemlig ikke bare Karsten Warholm, men de fleste idrettsutøvere som ender opp med å bli skikkelig gode. Derfor må norsk idrett sikre både bredde og kvalitet for unge utøvere.

Som Warholm også sier: Alle som driver med idrett skal ikke bli verdens beste. Men herlighet, så gøy det er når noen blir det. Det finnes mange veier dit. De bør være så morsomme som mulig.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer