Glemt Dylan

  • For tretti år siden levde Bob Dylan et tilbaketrukket liv - det ville vært like absurd å tenke seg ham opptre på Academy of Music i New York som på torget i Trondheim eller på brygga i Langesund. Mellom mai 1966 og januar 1974 sto han bare fem ganger på scenen - i nesten åtte år hadde han så å si pensjonert seg som utøver. De gangene han lot seg lokke fram, var det gode venner som overtalte ham.
  • Nyttårsaften 1971 var en av de gangene. The Band, hans gamle backingmusikere som nå gjorde det stort på egen hånd, avsluttet året med fire konserter på New Yorks Academy of Music, og Robbie Robertson ville ha Dylan som en liten bonuspakke for dem som fikk med seg den siste konserten.
  • «Du, på nyttårsaften ville folk omtrent tørne hvis du plutselig og uannonsert kom ut,» sa Robertson til Dylan, og han fikk det som han ville. Fire låter ble resultatet, en overraskelse for de som «bare» hadde kommet for å oppleve The Band. Nyttårskonserten i Wien blir liksom ikke det samme.
  • «Rock Of Ages» er en av de store og levende konsertplatene fra det tidlige 70-tall, atten opptak fra The Bands fire desember-konserter. Selv om The Band i stor grad spilte seg gjennom sine mest kjente låter, så hørtes det friskt og nytt ut. Delvis skyldtes det Allen Toussaints blåserarrangementer på ti av dem, men mest av alt handlet det nok om de fem Band-medlemmenes forhold til musikk - som noe levende og foranderlig.
  • Og nå, i nyutgivelsens og remasteringens tidsalder, har «Rock Of Ages» blitt behørig fornyet og utvidet som dobbel-CD. De 18 opprinnelige låtene er plassert på den første CD-en - med Garth Hudsons orgelimprovisasjon «The Genetic Method» i den praktfulle versjonen på sju minutter, hvor han bokstavelig talt spiller seg inn i 1972.
  • Men CD2, med ti uutgitte låter, bringer oss tilbake til Bob Dylan og The Band på nyttårsaften 1971. De fire opptakene, som har ligget gjemt hos Capitol i nesten tretti år, er «Down In The Flood» (skranglete og entusiastisk), «When I Paint My Masterpiece» (rolig og majestetisk), «Don't Ya Tell Henry» (løssluppen Levon Helm-duett) og «Like A Rolling Stone» - Dylan, forvirret: «Vi har ikke spilt denne på hundre år! Ikke på seks år har vi spilt denne! 16 år!» - (triumferende).
  • Det blir som en slags bursdagspresang fra The Band til Bob Dylan når disse fire låtene nå kommer ut fra lydbåndarkivenes mørke. Og som bonus på en allerede fullkommen liveplate blir det jo bare perfekt. Gratulerer med dagen, Bob!
Lik Dagbladet Meninger på Facebook