Årets valgkamp tok en ny vending da laksejarlen Gustav Witzøe advarte mot en rødgrønn økning av formuesskatten. Han sa det kunne komme en dag da familien ville flytte utenlands for å unngå skatten. Det som videre skjedde var forutsigbart: Venstresiden surfet på bølgen av det politiske sinnet Witzøe hadde pisket opp. Høyre sto stødig på de rikestes side.

Det kan slutte der, selv om Arbeiderpartiet nå forsøker å blåse nytt liv i debatten om de rikes skatter. Viljen til å øke eller omfordele skattene er svak i de fleste partiene. Da er det lettere å smette inn høyere eller nye avgifter her og der. Nålestikk kan gi like mye blod som årelating, men tapet oppleves som mindre.

Det finnes en tydelig uvilje mot å endre skattesystemet eller ta i bruk ny skattlegging av naturressurser. Tilfellet Witzøe viser dette. Han er bilmekanikeren som skrudde seg opp til å bli en av Norges rikeste. En ekte gründer med et livsverk det står respekt av.

Gustav Witzøes forståelse av det norske samfunnet og fellesskapet fortjener derimot ingen respekt. Milliardæren ville ikke hatt ei krone om det ikke var for laksens særegne biologi, evig bruk av norske fjorder, gunstige skatter, intensiv forskning, ny teknologi, ansattes arbeid, svak miljølovgivning, offentlig infrastruktur, rettsstaten, offentlig utdanning og et stabilt politisk system. Grådighet gjør blind.