KOMMENTARER

Grisen står og hyler

For 100 år siden anbefalte man vask av gris med lunkent såpevann. I dag får de 0,8 kvadratmeter på betong.

GRISEHOLD: NRK har igjen avslørt forferdelige forhold ved en rekke norske grisefarmer. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / Scanpix .
GRISEHOLD: NRK har igjen avslørt forferdelige forhold ved en rekke norske grisefarmer. Illustrasjonsfoto: Heiko Junge / Scanpix . Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

Det er ganske stor forskjell på det som vekker avsky ved grisehold i Norge i dag, i forhold til det som framkalte de samme følelsene på 1820-tallet. Denne helga avslørte NRK nok en gang forferdelige forhold ved en rekke norske grisefarmer – et trangbodd betongliv i møkk og smerter som har lite eller ingenting med verken matproduksjon eller dyrevelferd å gjøre.

NB! STERKE BILDER: Forrige gang NRK avslørte forhold ved grisefarmer i Norge var i 2019, i Brennpunkts dokumentar «Griseindustriens hemmeligheter». Den er basert på skjulte opptak fra flere grisefarmer i Norge. Her innrømmer flere bønder at noe av det de gjør, er på kant med loven. Video: Piraya Film / NRK Brennpunkt Vis mer

I slutten av 1820-åra var det et ganske annet syn som satte en støkk i den britiske forfatteren Arthur de Capell Brooke. Han var på reise i Norge på denne tida. På en gård i Vågå kom han inn i et rom hvor nakne mennesker av begge kjønn sov sammen i sengene, mens grisene gikk rundt dem og gryntet. Snorkingen og gryntingen gikk opp i en slags høyere enhet. Sjokket kom vel av det usiviliserte ved å bo så tett på griser, men dagens slektninger (grisene, altså) ville vel når som helst ha byttet plass med disse i Vågå.

Karen Lykke Syse er forsker ved Senter for utvikling og miljø, og har studert grisenes historie i Norge 150 år tilbake i tid. I NRKs «Verdibørsen» tidligere i år fortalte hun om den sjokkerte Brooke på gårdsbesøk i Vågå. Det er en historie om hvordan grisenes verden er snudd på hodet. Det er samtidig en historie om hvordan vårt eget forhold til grisene er blitt totalt forandret. Historien er kanskje også en nøkkel til å forstå hva vi en gang lengtet mot – et mer ordnet og strømlinjeformet dyrehold – og hvordan vi mistet oss selv på veien.

For selv om de færreste nok drømmer tilbake til ei tid da mennesker og griser som skulle slaktes bodde i samme rom, er det vanskelig å hevde at vi er på et bedre sted nå.

Hva skjedde?

Fram mot 1950-tallet var det vanlig med bare noen få griser på hver gård i Norge. Det var dyrt å fø dem, siden de ikke spiste gress og dermed i praksis konkurrerte med menneskene om matfatet. Standardverket «Husdyrlære» av Bernt Holtsmark ble utgitt på slutten av 1800-tallet, og ga instrukser om hvordan grisen burde behandles pent for å gi god smak. Den skulle ha en innhegning, en skulle plante kløver som den kunne rote i, og den skulle jevnlig vaskes med lunkent såpevann. Gleden ved å ha en gris fikk man først virkelig erfare når man så hvor glad grisen ble for å få denne behandlingen, lyder Syses gjengivelse av Holtsmarks husdyr-bok.

Denne grenseløse idyllen hadde noen mørke sider. Avlivningsmetodene var forferdelige, begrepet «grisebank» skal visstnok stamme fra denne prosessen. Grisene levde veldig gode liv i forhold til i dag, men døde sannsynligvis under verre forhold, mener Syse.

Kraftforet endret alt, og i dag er det lite ved griseholdet – og faktisk også grisens egen fysikk – som likner. Fram til 1950 var det cirka 100 000 griser i Norge, nå slaktes det mellom 1,6 millioner og 1,7 millioner griser i landet hvert år. Grisene i Vågå ble kalt «langbente hurtigløpere». Dagens griser er stort sett kjøttberg som beveger seg lite. En gris på 100 kilo har krav på 0,8 kvadratmeter å bevege seg på. Innhegning og kløver er erstattet med betonggulv. Det er riktignok krav om halm tilgjengelig, men den er ofte skitten og for lite av til å kunne tilfredsstille det naturlige rotebehovet til grisene. Villsvin får mellom 4 og 6 unger, industrigriser i dag får i snitt 14 unger – noen ganger opp mot 30. Fem uker sier loven at mor skal være sammen med ungene, før de får ei uke «fri». Så venter ny inseminasjon. Bare én prosent av griser i Norge ser dagslys, resten lever hele livet innendørs. Alt dette åpner loven for.

Det merkelige er at den enorme veksten i griseoppdrettet er omvendt proporsjonal med økt kunnskap og oppmerksomhet rundt dyrenes velferd. Derfor må politikere og talspersoner i landbruket legge ansiktene i triste folder når avsløringene av regelrett dyremishandling kommer, og love bot og bedring. Noe annet ville vært uhørt. Det er illustrerende at Mattilsynet møter kraftige reaksjoner når de sier det som det er: At det er vanskelig fordi hensynet til dyrevelferden må veies opp mot økonomi.

Vi vil ikke høre hvordan dette egentlig er.

Realiteten er at det er nærmest praktisk umulig å kombinere den enorme veksten i grisehold i Norge, med reell dyrevelferd. Den er for lengst slått ut med det lunkne såpevannet.

Nå varsler landsbruks- og matminister Olaug Bollestad en ny stortingsmelding om dyrevelferd. Det lyder som nok en avledningsmanøver fram mot neste skandale, men bærer samtidig i seg noe skummelt for dem som ikke ønsker dette velkommen. Det er 20 år siden siste systematiske gjennomgang av lovverket på dette området. Moderne forskning om dyrenes evne til å føle smerte og ubehag, og deres åpenbare krav på skikkelig behandling når vi avler dem opp til mat, kan ikke feies unna. Det vil i så fall være enda en ny skandale.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer