DEBATT

Spiseforstyrrelser:

Grunn til bekymring

Man kan spørre seg om vi gjør nok når drivkreftene i en spiseforstyrrelse er så innviklet i idrettens natur og ofte så skjult at det er vanskelig å oppdage.

RISIKO: Selv om de fleste som driver med idrett ikke har et vanskelig forhold til mat og kropp, kommer vi ikke utenom at såkalte vektsensitive idretter alltid vil utgjøre en risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse, skriver kronikkforfatteren. Her fra verdenscupen på ski i Holmenkollen i 2014. Foto: Berit Roald / NTB
RISIKO: Selv om de fleste som driver med idrett ikke har et vanskelig forhold til mat og kropp, kommer vi ikke utenom at såkalte vektsensitive idretter alltid vil utgjøre en risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse, skriver kronikkforfatteren. Her fra verdenscupen på ski i Holmenkollen i 2014. Foto: Berit Roald / NTB Vis mer
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Maren Kopland
Maren Kopland Vis mer

De siste åra har det gjentatte ganger blitt slått alarm om spiseforstyrrelser i idretten. De siste ukene har en rekke utøvere fra 80-tallet og fram til i dag stått fram. Igjen uttaler mangeårig forsker på spiseforstyrrelser, Jorunn Sundgot-Borgen, seg om behovet for mer forskning og økt åpenhet.

INGEN OVERLEVDE: Et propellfly styrtet torsdag kveld i nærheten av Örebro flyplass i Sverige. Ni personer døde. Video: Expressen. Repoter: Maja Walberg Klev. Vis mer

Igjen er det utøvere som ønsker et bredere fokus på årsaker og opprettholdende faktorer av problemet med spiseforstyrrelser i idretten. Igjen er det trenere og lagledere som ikke kjenner seg igjen og ikke har sett.

Dagbladet fronter saken med tittelen «En syk skinasjon» til stor frustrasjon for mange i Ski-Norge. Historiene Dagbladet presenterer, er ikke overraskende. Selv om de fleste som driver med idrett ikke har et vanskelig forhold til mat og kropp, kommer vi ikke utenom at såkalte vektsensitive idretter alltid vil utgjøre en risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse.

Spiseforstyrrelser starter gjerne ved at et menneske ikke har det bra. Ofte når vi ikke har det bra, forsøker vi å løse det som best vi kan. De aller fleste med en spiseforstyrrelse vil kjenne seg igjen i at de tenkte noe ala det her i starten: «Hvis jeg bare går ned i vekt og/eller får kontroll på maten, så vil ting bli bedre».

De aller fleste vil også kjenne seg igjen i at det begynte med å kutte ut matvarer, kutte ned på måltider og kanskje trene bitte litt mer. Dette kan ofte bli et prosjekt som ubevisst eller bevisst gjøres i skjul.

Mange sier at en spiseforstyrrelse funker veldig bra i starten. Mange opplever en distraksjon fra det som er vanskelig og opplever mestring ved å få kontroll og få til vektnedgang. Noen opplever kanskje at de presterer litt bedre i konkurranse.

Da er det lett å konkludere med at det å kutte ut mat og trene mer er en (mestrings-) strategi som funker. Man blir kanskje bedre i idretten sin og føler seg bedre i en periode. Så kommer problemet.

Kroppene våre tåler ikke å få for lite næring over tid. Dette har ulike konsekvenser. Noen starter med overspising, får skyldfølelse og panikk og begynner med enda mer trening eller oppkast for å kompensere. Andre får nattesøvnen ødelagt, fryser hele døgnet, mister menstruasjonen og merker at energien forsvinner på trening.

Som behandler og forsker på spiseforstyrrelser lar jeg meg ofte overraske over hvor høyt funksjonsnivå mennesker med spiseforstyrrelser har. Mange sier i ettertid at de har gått på jobb og skole og stilt til start i konkurranser med store psykiske plager.

Dessverre kan det da også ta lang tid å oppdage, også for dem som vet hva de skal se etter. Det overrasker meg derfor ikke at trenere går ut og sier de ikke har sett.

Uavhengig av om treneren/laglederen oppdager eller ikke, vil det stå en utøver tilbake som kan være «avhengig» av sin onde sirkel. Mange beskriver en drivkraft som opprettholdes ved at man gjør mer av det samme (mer regler rundt mat, mer trening, mer vektnedgang, som igjen fører til verre fysiske og psykiske plager).

Man blir til slutt redd for mat, redd for vektoppgang og redd for å kutte ned på treningen – også i perioder hvor man burde lade opp som utøver. Dette gjør at et bedringsprosjekt blir vanskelig. Fordi det innebærer at man må tørre å hvile. Tørre å spise nok. Kjenne at kroppen tar til seg næring og la være og kompensere- som for eksempel ved å trene. Som idrettsutøver er jo jobben din å trene.

Dagbladet og VGs oppslag de siste ukene gir rom for bekymring. Olympiatoppens spiseforstyrrelsesteam sier de har satt av en ernæringsfysiolog i 50 prosent stilling med alle toppidrettsgymnaser som nedslagsfelt. Idrettspresidenten forteller i Debatten torsdag 28. oktober at det er to stillinger i organisasjonen Sunn Idrett som jobber med forebygging av spiseforstyrrelser.

De har også i samarbeid med Olympiatoppen utviklet retningslinjer for når vi skal si stopp for konkurransedeltakelse ved at man må ha godkjent helseattest. Helseattesten lener seg i stor grad på objektive, fysiske krav som normal menstruasjon, ingen store vekttap siste tiden, normale hormonnivåer, fettprosent og BMI (kroppsmasseindeks) over 18,5 (min 17,5). Denne tas bare i bruk for utøvere som skal konkurrere på toppnivå.

Man kan spørre seg om vi gjør nok når drivkreftene i en spiseforstyrrelse er så innviklet i idrettens natur- og ofte så skjult at det kreves mer enn objektive kriterier for å oppdage. Vi kan også spørre oss om vi gjør nok med to stillinger i Sunn Idrett når tallene til Dagbladet antyder at nesten 1 av 3 unge utøvere strever med forholdet til mat og kropp. Særlig når vi vet at tidlig oppdagelse og tiltak er så viktig.

Hva med alle de som strever i skjul?

Hva med de unge utøverne vi ikke fanger opp gjennom «Når skal vi si stopp» -retningslinjene? Det har hastet i mange år med å få på plass flere tiltak med kompetanse tettere på ungdommen. De siste ukene har tydeliggjort at det fortsatt haster.

I 2020 fikk Dagbladet et anonymt brev om påståtte, utbredte problemer med forstyrret spiseatferd på topplan og nedover klassene i norsk langrenn. Flere i miljøet snakket løst om det samme. Men det var bare påstander og enkelt­historier. Ingen hadde forsket på feltet på 16 år.

Var det virkelig så ille? Vi ville undersøke. I nesten et år har Dagbladet, ved hjelp av nye journalistiske metoder og gjennom hundrevis av menneskemøter, undersøkt omfanget av forstyrret spiseatferd og spise­forstyrrelser i vår nasjonalsport langrenn – og skiskyting.

Vi har foretatt røntgen­målinger, hormon­tester og omfattende, validerte psykologiske tester i jakten på dokumentasjon. Vi har også undersøkt langtids­virkningene av flere års ernærings­underskudd blant utøverne. Dagbladet har i tillegg brukt spesiell teknologi og analyse av store mengder data i søket etter svar. Det vi fant, bekreftet ikke bare ryktene. Det var mye verre.

Funnene er dystre, mener eksperter. I de neste ukene og månedene skal vi fortelle en helt ukjent historie om den norske nasjonal­idretten – og dokumentere den.

Les alle sakene her

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer