KOMMENTARER

Gutta, gutta, gutta

Jonas Gahr Støre må si nei til Jens Stoltenbergs guttedrøm.

NÆR KONTAKT: Det er vanskelig å overdrive hvor nært Støre og Stoltenberg står hverandre. Støre var Stoltenbergs stabssjef i hans første regjering, en av hans viktigste statsråder i hans andre regjering og seinere hans utpekte etterfølger. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB
NÆR KONTAKT: Det er vanskelig å overdrive hvor nært Støre og Stoltenberg står hverandre. Støre var Stoltenbergs stabssjef i hans første regjering, en av hans viktigste statsråder i hans andre regjering og seinere hans utpekte etterfølger. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Noen har snakket sammen. Slik ser det i hvert fall ut, etter at Dagens Næringsliv fredag kunne fortelle at Jens Stoltenberg ønsker å bli landets neste sentralbanksjef.

Ifølge avisas kilder vil den tidligere statsministeren takke ja, skulle tilbudet komme på bordet. Og det må man anta at det kan, når sosialdemokratiets evige wonderboy har pekt seg ut en stilling han ønsker seg.

Ifølge Dagens Næringslivs sak har Stoltenberg luftet ideen med «sentrale personer i norsk samfunnsliv». Statsminister Jonas Gahr Støre eller personer nær ham er trolig blant dem. Statsministeren vil i hvert fall ikke kommentere DNs sak eller på noen måte avvise muligheten.

Det bør han. For hans egen del og for Norges Banks beste.

For Støre er Stoltenbergs kandidatur en politisk storm han bare kan komme dårlig ut av. Da Erna Solberg lørdag kommenterte mulighetene for Stoltenberg som sentralbanksjef, var hun skeptisk, men ikke avvisende. Hun vil ha debatten, sier hun. Er det fordi hun tror den vil sette Arbeiderpartiet i forlegenhet? I opposisjonen kvesser de i hvert fall knivene.

En utnevning av Jens Stoltenberg som sentralbanksjef vil dramatisk forsterke én evig og én ny mistanke mot Arbeiderpartiet: At toppene i partiet fordeler viktige jobber og verv til de med partiboka i orden. Og at Arbeiderpartiet er i ferd med å politisere styringen av Oljefondet.

Det er vanskelig å overdrive hvor nært Støre og Stoltenberg står hverandre. Støre var Stoltenbergs stabssjef i hans første regjering, en av hans viktigste statsråder i hans andre regjering og seinere hans utpekte etterfølger. Og de pleier fortsatt kontakten.

Bare den mest velvillige delen av befolkningen vil se Stoltenbergs styring av Norges Bank som uavhengig av Støre og regjeringen. Utenfor landets grenser finnes ikke den velvilligheten i det hele tatt. Slik vil sentralbanksjef Stoltenberg svekke tilliten til Norges Bank og effekten av pengepolitikken.

Bare det bør stenge alle dører for Stoltenberg som sentralbanksjef. Han framstår «politisk inhabil», som det heter i forarbeidene til sentralbankloven. Men det er også en tilleggsdimensjon her, som opposisjonen står klar til å blåse stort opp.

Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger snakket om en sterkere politisk styring av Oljefondet og om Oljefondet som et politisk redskap. Det gjenstår å se hva som er substansen i dette. Men å sette inn Stoltenberg som fondets styreleder, vil forsterke omverdens inntrykk av at avstanden fra statsministerens kontor til oljefondets ledelse blir kortere og kortere.

Det ser heller ikke bra ut at Stoltenbergs kandidatur vil stå i veien for det som kan bli tidenes første kvinnelige sjef i Norges Bank. De beste kandidatene til å overta for Øystein Olsen i dag er kvinner. Det er noe nytt i en økonomi-verden som lenge har vært dominert av menn.

Å endre spillereglene til fordel for en karismatisk, mindre kvalifisert mann så fort det ser ut til at det er en kvinne som best oppfyller dagens krav, høres mer ut som en karikert versjon av hvordan det såkalte glasstaket fungerer enn som Arbeiderparti-politikk. At de samme kvinnene har tid til å vente i seks år, som er foreslått av noen, lyder tilsvarende som en parodi.

Stoltenbergs CV plasserer ham ganske langt bak de mest aktuelle kandidatene. Tross den møysommelig oppbygde merkevaren som hele Norges «favoritt-økonom».

Norske sentralbanksjefer har tradisjonelt hatt en lang karriere i Norges Bank eller embetsverket. Med god grunn.

Der har de jobbet på ulike nivåer med det sentralbanken faktisk driver med. De har styrt med økonomiske modeller og prognoser og utviklet nye måter å presentere resultatene på. I nyere tid har de også jobbet med forvaltningen av oljefondet og nye betalingsmåter og digitale penger. Og de har lært seg å lede komplekse kunnskapsorganisasjoner som Norges Bank er.

Slik erfaring er det ikke tid til å bygge som politiker, hvor man tross alt er mer involvert i å lage statsbudsjett enn nasjonalbudsjett.

Med det sagt, så finnes det grunner til å måle kandidater til jobben som vår neste sentralbanksjef på mer enn rent økonomifaglige skussmål.

Norges Banks virksomhet har endret seg de siste tiåra. Ansvaret for pengepolitikken er lagt til en egen komité og hviler ikke like mye på sentralbanksjefen alene. Rollen som styreleder for oljefondet blir viktigere og viktigere. Og banken står midt i et paradigmeskifte fra sedler og mynt til digitale betalingsløsninger.

En offentlig debatt om hva dette betyr for ansettelsesprosessen vil være sunt. Kanskje er det gode grunner til å ønske seg noen utenfra de samme, gamle gangene.

Men Jens Stoltenberg står først og fremst i veien for denne debatten. Til det er det for mange spørsmål knyttet til hans politiske bakgrunn og hva han faktisk kan bidra med.

Det er på tide at Jonas Gahr Støre tar en telefon til sin venn i Brussel og gir råd om å ligge unna.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer