KOMMENTARER

Valg i Sverige

Han er problemet

Sverigedemokraterna har sprengt i stykker det borgerlige samarbeidet. Jimmie Åkesson kan vokse seg for stor for høyresiden i svensk politikk.

POLITISK SPRENGSTOFF: Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkesson. Foto: Anders Wiklund/ TT / NTB scanpix
POLITISK SPRENGSTOFF: Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkesson. Foto: Anders Wiklund/ TT / NTB scanpix Vis mer
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert

STOCKHOLM (Dagbladet): Med fire dager igjen til kalenderen viser søndag og dermed valgdag i Sverige, er det stadig i det blå om det er høyre- eller venstresiden som til slutt kan krones med seier.

Like uklart er hvem som skal danne regjering sammen etter velgerne har sagt sitt.

En skulle selvsagt trodd at åtte år med sosialdemokratisk styre – store deler av tiden preget av kaos og konflikt – skulle gjøre det til en enkel oppgave for høyresiden å ta makten tilbake.

Når det likevel ikke er slik, handler det om at årets valg i Sverige fortsatt er hva det har vært i årevis: En folkeavstemning om det høyreradikale og innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokraterna (SD). Et slikt landskap kan gi SD solid oppslutning blant deres sympatisører, men ser ikke ut til å gi den samlede høyresiden noen fordel. Snarere tvert imot.

Jimmie Åkesson er leder av SD og den mest kontroversielle figuren i svensk politikk. I de to siste valgene har han gjort partiet til det tredje største i Sverige. Nå sikter han seg inn på å bli nest størst. Målingene viser at han ligger godt an. De siste ukene har partiet skutt fart opp og forbi Moderaterna, Sveriges svar på det norske Høyre.

Det skaper selvsagt dårlig stemning. Det er kanskje lettere å forstå problemene oversatt til norske termer. Dersom Frp skulle blitt større enn Høyre (slik de også har blitt ved to stortingsvalg) ville det gjort det betydelig vanskeligere å få til en form for borgerlig samling.

Et slikt samarbeid ville vært vanskeligere for både Høyre, Venstre og KrF. Høyres posisjon som styringsparti på høyresiden ville vært kraftig utfordret, og Venstre og KrF hadde nok ikke ønsket å gå inn i regjering med Frp som det dominerende partiet. Den politiske dynamikken i Sverige likner.

Sverigedemokraternas vekst har allerede sprengt i stykker den borgerlige vennligheten som til de grader eksisterte tidligere. I 2006 gikk de fire borgerlige partiene i Sverige – Moderaterna, Liberalerna, Centerpartiet og Kristdemokraterna – nærmest til valg sammen. Alliansen kalte blokken seg. Noe slikt finnes ikke i årets valg. Grunnen heter Sverigedemokraterna.

SDs vekst har allerede skubbet ett borgerlig parti inn i armene på venstresiden, nemlig Centerpartiet. Partiet som ledes av Annie Lööf likner ikke så veldig mye på Trygve Slagsvold Vedums prosjekt her hjemme. Strengt tatt likner de mest på Venstre. Partiet er selverklært borgerlige, de er ihuga tilhengere av svensk EU-medlemskap, og betydelig mer liberale og grønne enn det noe mer nasjonalkonservative partiet vi har til lands.

Én ting er uansett likt: nå befinner Centern seg for alle praktiske formål på venstresiden i svensk politikk og støtter en statsminister fra Socialdemokraterne. En liknende manøver det norske Senterpartiet gjorde tidlig på 2000-tallet. Bakgrunnen er at det er uaktuelt for partiet å delta i en regjering som trenger støtte i Riksdagen fra Sverigedemokraterna.

På samme måte har det litt mindre strategisk kompetente partiet Liberalerna (også Venstres søsterparti) vært på en politisk ørkenvandring i et par år. Partiet sørget for parlamentarisk grunnlag for en sosialdemokratisk regjering etter valget i 2018, men har nå famlet seg tilbake til høyresiden hvor de virker ytterst utilpass.

Liberalerna er partiet på høyresiden som er mest skeptisk til Sverigedemokraterna – en skepsis som i høyeste grad er gjensidig. Også de to andre partiene på høyresiden, Moderaterna og Kristdemokraterna, virker ikke overbegeistret over en mulig regjeringsdeltakelse fra Liberalerna.

Dette valget er på mange måter mer gjenkjennelig fra et norsk ståsted enn de foregående. Det gjør det også lettere å forstå for dem som følger litt med på norsk politikk.

Vi ser en tydeligere todeling i svensk politikk enn tidligere: høyresiden mot venstresiden. De åtte partiene i den svenske riksdagen har hver sin norske «søster», selv om det finnes betydelige forskjeller på dem. Det er bare Rødt som mangler en ekvivalent, selv om det finnes mange spor av dem i Vänsterpartiet.

Meningsmålingene viser dødt løp mellom de to blokkene. Det gjør at spenningen blir stor når de første valgprognosene tikker inn seint søndag kveld. Spenningen er likevel ikke over ved det. Det er så godt som politisk umulig at det blir en flertallsregjering etter valget. Dermed må en ny regjering belage seg på å manøvrere i ruskete politiske vær etter valget.

Dersom statsminister Magdalena Andersson og Socialdemokraterna klarer å skaffe flertall sammen med Centerpartiet, Miljøpartiet og Vänsterpartiet, så gjenstår det svært krevende runder for å finne ut hvem av dem som skal sitte i regjering. Alle krever å sitte i regjering, men utelukker likevel å sitte med dem de ikke liker. Verken Socialdemokraterna eller Centerpartiet vil ha med Vänsterpartiet. Sistnevnte krever derimot plass i regjeringen for å støtte Andersson som videre statsminister.

Det virker krevende, men ikke umulig. Jeg tror det blir verre på høyresiden.

Liberalerna har tidligere vist seg villig til å gi parlamentarisk grunnlag for en regjering på venstresiden. Dersom Sverigedemokraterna blir største parti på høyresiden og veksler det inn i tilsvarende politiske gjennomslag, kan det skape bevegelse i sentrum av svensk politikk.

Slik er Jimmie Åkesson stadig et problem i Sverige, spesielt for høyresiden.

Mang en politisk kommentator, også her i Norge, prøver å forklare Åkessons og SDs vekst ved at ingen andre partier har villet snakke med dem. Dermed har de stått alene om en sak som har blitt stadig viktigere for svenske velgere, nemlig innvandring og integrering.

Det kan godt hende, men en slik analyse er for enkel og mangelfull. Den underkommuniserer hvorfor Sverigedemokraterna har vært utestengt fra samarbeid med andre partier.

For et parti med røtter i nazismen, og som fortsatt forfekter en politikk på kant med det liberale demokratiet og rettsstaten, bør det ikke være en vidåpen dør til samarbeid. Den politiske og moralske grensen må selvsagt gå et sted.

Ikke minst vil mange velgere og partier i midten av svensk politikk fortsatt ikke ta i SD med ildtang. Derfor byr partiet på bråk og strategiske vanskeligheter for høyrepartiene som også er avhengig av å sikre seg velgere og partiene fra sentrum i svensk politikk.

Sverige har havnet i en trøblete politisk landskap. Det kan være verdt å minne på at problemene heter Sverigedemokraterna og Jimmie Åkesson, ikke nødvendigvis dem som ikke vil samarbeide med ham.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer